I 2013 gikk ferien vår til Borneo. Det var en reise som gjorde uutslettelig inntrykk. Vårt første møte med regnskogen. Vårt første møte med orangutangene, eller «personen fra skogen» som orang utan betyr.
Vi besøkte Sepilok, et rehabiliteringssenter for foreldreløse orangutanger, drevet av Orangutan Appeal. Etter omvisning på senteret, besøk ved foringsplattformen for orangutangene og i barnehagen for orangutanger, var vi overbevist om at vi måtte støtte disse skjønne sjarmørene.
Vi adopterte derfor lille Peanut. På den måten bidrar vi til at han en dag, når han blir voksen, skal kunne leve fritt i Borneos jungler. Han var 15 måneder da han kom til Sepilok etter å ha sett morfen bli drept. Nå er fem og et halvt år og går på jungelskole. Der lærer han å klatre i trærne, bygge rede for natten og å finne mat i skogen. Men Peanut er litt lat. Han overtar helst andres reder.
Gito bor på The Orangutan Centrei West Kalimantan. Han ble funnet i en pappeske, fullstendig uttørket. Han var nesten død. Jeg så bilder av han på Facebook og fulgte oppfordringen om å adoptere den lille tassen. Han var knapt fem måneder gammel da han ble funnet i 2015. Nå han snart tre år og har gjennomført førskole og er godt i gang med babyskolen. Han er en meget dyktig elev og er førstemann til trillebåren som skal ta han og vennene hans til skolen, og førstemann opp i trærne.