Det er 38 år siden siste jeg var på ferie med mine foreldre, Helga og Odd Magne. Den gangen satt jeg bak i bilen, en flunkende ny Ford Granada,sammen med mine to yngre søsken. Min far satt bak rattet og kjørte oss gjennom Europa. Han var familiens reiseleder og mamma hans høyre hånd.

Nå var rollene snudd. Denne gangen var jeg reiseleder, Peter min høyre hånd og mamma og pappa var med oss på tur – først til Dubai og deretter videre til Singapore.

Reisemålet var i utgangspunktet Singapore, et mål min mor hadde på sin ønskeliste. For å få litt mer ut av de ni dagene vi skulle være borte, valgte vi å stoppe tre dager i Dubai, også min mors valg.

Vi har vært i Dubai før, for fem år siden. Den gang besøkte vi Ole Per, Peters kompis. Vi trodde vel egentlig ikke at vi skulle komme tilbake dit. I Dubai er alt størst, høyest, lengst og mest – imponerende blankt og velpolert. Morsomt å se, morsomt å oppleve, men ikke stedet vi ønsket oss tilbake til. Men hva gjør man ikke for sine gamle foreldre?

Vår reise gikk, som sagt, først til Dubai. Vi møttes ved Flytoget på Gardermoen, leverte koffertene og drakk et glas vin.

Etter syv og en halv time på fly, landet vi på flyplassen i Dubai.

 

 

Klokken var nesten tolv om natten  da vi endelig satt i en taxi på vei til hotellet.Le Meridien Mina Seyahi,. Det var 37 grader ute,  vi passerte spektakulære skyskrapere, Burj Khalifa, verdens høyeste bygg, lysspill og fontener, et løfte om hva vi skulle se og oppleve de neste dagene.

Vanligvis reiser Peter og jeg alene. Vi styrer aktiviteter og opplevelser etter vårt energinivå og hva vi orker og tør. Det var annerledes å reise med to eldre personer, som riktig nok var svært reisevante, men som med årene, naturlig nok, er blitt litt dårligere til bens, bruker litt mer tid på å bestemme seg og som kanskje også er litt mer skeptiske til nye ting  (men bare litt!).

Første dag på eventyr

Hotellet svarte til forventingene, storslått resepsjon og bra rom med utsikt mot den Arabiske bukten  (Persiabukten kalles den i Norge) og hotellets hage.

 

 

 

 

 

 

 

 

Frokosten, arabiske linser, frukt og yoghurt, omeletter, europeiske oster og kinesiske dumplings,  ble inntatt på hotellet,  diskret bak skillevegger. Det var ramadan og da skal troende muslimer faste mellom soloppgang og solnedgang.

Etter litt vandring i 40 grader i hotellets hage og en rast på en av hotellets utebarer, gikk de eldre for å hvile og vi litt yngre for å planlegge utflukter for  kvelden og for neste dag – middagscruise og bysightseeing.

Peter og jeg gikk en tur i varḿe Dubai Marina for å gjenoppfriske minner fra den gang vi bodde noen dager i  Ole Pers leilighet i marinaen.

Dubai Marina er en konstruert bukt med en syv kilometer promenade med restauranter og kaffebarer.

Det var veldig stille i marinaen, og da vi skulle ha en kopp kaffe, måtte vi inn bak en svart gardin på Starbucks. Det var ramadan.

 

 

 

Tilbake på hotellet, var de eldre uthvilte. Vi spiste lunsj i en av hotellets restauranter. Også der foregikk bevertningen bak tunge gardiner for å unngå å støte landets innbyggere eller andre som ikke kunne spise og drikke før solen gikk  ned.

 

 

 

 

Om kvelden var vi på middagscruise i bukten. Mens båten gled sakte rundt i bukten, spiste vi arabisk buffé og nøt det spektakulære synet av de mange lyssatte skyskraperne langs ferden. En taxi tok oss tilbake til hotellet.

Dubais høydepunkt

Vi tok en rolig morgen og formiddag med frokost i restauranten og en fruktdrink i hagen.

Tidlig ettermiddag ble vi ble hentet av sjåfør og guide som tok oss med på tur rundt i emiratet. I løpet av 6-7 timer besøkte vi Atlantis, hotellet som ligger ytterst på de kunstige øyene, the Palm, og som er en blanding av hotell og opplevelsessenter.

Vi stanset ved moeśkeer for å fotografere, og kledde oss sågar i lange kjortler og tørkler på hodet for å få adgang til  en av dem før bønnetid.

@

 

 

 

 

 

 

 

Guiden tok oss med til nye moderne souker der vi handlet litt og drakk kaffe bak et skjermbrett.

 

 

 

 

 

 

Vi kjørte med over elven til gamle, opprinnelige Dubai, med sine gullsouker og kryddermarkeder.

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter vandringen i soukene, ble vi kjørt til Dubai Mall, det enorme kjøpesenteret ved Burj Khalifa. Vi spiste middag i foodcourten, før vi så fonteneshowet utenfor Burj Khalifa, verdens høyeste bygg, 828 meter høyt. En lang  dag var over og vi ble kjørt tilbake til hotellet.

Dubai – The grand finale

Siste dagen i Dubai hadde vi bestilt bord på Burj al Arab, verdens eneste hotell med syv stjerner.

Vi tok taxi til hotellet. Gikk inn i lobbyen som var dekorert med gull, sterke farger, tykke tepper, eksklusive lamper og vakre sofaer.

Vår reservasjon var til lunsj på Al Iwan i andre etasje. Inngangen til restauranten var dekket med tunge gardiner pga. ramadan. Da vi dro gardinene til side og steg inn i rommet, var det som å gå inn i et kapitel av 1001 natt – gull, speil og rød fløyel over alt.

Vi ble tatt med til bordet vårt, bestilte vin og ble servert en suppe til forrett. Da min mor valgte å stå over suppen, kom servitøren med et utvalg arabiske salater til henne.

Vi forsynte oss av den rikholdige arabiske bufféen og drakk rosévin. Etter hvert var vi eneste gjester i restauranten og vi fikk derfor all oppmerksomhet fra vår egyptiske servitør.

Den som satte størst pris på oppmerksomheten, var selvfølgelig Peter – han ble foret med et titalls ulike arabiske hovedretter og var nok den eneste av oss som virkelig fikk full valuta for pengene.

Etter å ha tatt bilder i og utenfor Burj al Arab, ble vi hentet av taxi, kjørt til hotellet for å plukke opp bagasjen og deretter kjørt til flyplassen. Neste stopp: Singapore.

Vi våknet i Singapore

Vi fløy med Singapore Airlines gjennom natten og våknet i Singapore. Nåja, så mye søvn ble det vel ikke på flyet, men vi kunne heldigvis sjekke inn og spise frokost, da vi ankom ærverdige The Fullerton Hotel om morgenen.

Noen timer senere gikk vi ut i den fuktige singaporske varmen. På tide å få seg mat. Spaserte de tre-firehundre metrene bort til alle de små restaurantene i Boat Quay. Til tross for at min mor gjerne skulle ha en omelett til lunsj, endte vi på et sted der de serverte sjømat –  ikke på den nordiske måten, men «deepfried».

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterpå spaserte vi sakte tilbake langs Singapore-elven, så på livet  og tok bilder. Kvelden ble avsluttet med fantastiske kaker i hotellets lobby.

Flere dager i Singapore

Når Peter og jeg er ute og reiser, er det viktig for oss å se og oppleve mest mulig på de stedene vi kommer til. Vi vet at sannsynligheten for at vi kommer tilbake til et sted ofte er liten (det er jo så mange steder i verden vi ikke har besøkt enda…) Dermed maste vi (les: jeg) på at vi skulle ut på sightseeing dag to. Vi dro med oss de eldre, som kanskje heller ville tatt det litt roligere, «ut på tur» i Singapore.

 

 

 

 

 

 

 

Andre dagen i Singapore «hoppet» vi på en Hop on Hop off buss og kjørte rundt i Singapore i to timer.  Vi så de fleste viktige severdighetene fra bussens øvre dekk og mine foreldre fikk et inntrykk av den vakre byen.

Vi passerte botanisk hage, imponerende skyskrapere i financial district, Raffles Hotel, Clark Quay, Little India, Chinatown, hindutempler og moskeer.

På avstand så vi Marina Bay Sands  og Garden by the Bay.

Vakre, moderne skulpturer pryder byen hvor man enn går.

Vi spiste lunsj i foodcourten på kjøpesenteret Marina Bay Sands Shoppes, før vi dro tilbake til hotellet for å hvile oss.

Kvelden ble innledet på Raffles Hotel, nærmere bestemt Long Bar, der den legendariske drinken Singapore Sling, ble oppfunnet. På menyen sto, selvfølgelig, Singapore Sling med en sekk peanøtter som tilbehør.

Peanøttskallet kaster man på gulvet. Peanøttskallet skulle bidra til at det støvet mindre når man feide det ubehandlede tregulvet. I dag er gulvet i Long Bar lakkert, men tradisjonen opprettholdes.

Vi kom ut fra Long Bar og ble stående der på gaten. Klokken var nesten halv ti og vi skulle finne et sted å spise. Restaurantene stenger klokken halv elleve i Singapore så det hastet litt.

 

Det var ikke mange restauranter i umiddelbar nærhet og mamma «kunne tenke seg noe fra grillen eller hvit asparges». Rett over gaten oppdaget vi plutselig en tysk restaurant, Brotzeit. Perfekt! Mine foreldre, Peter og jeg har alle et sterkt forhold til Tyskland. Peter er halvt tysk, pappa har studert i Tyskland og mine foreldre og jeg bodde på grensen til Tyskland i noen år mens han studerte.

Til alt overmål serverte restauranten sesongens hvite asparges. Det ble asparges og liten øl til damene og wienerschnitzel og stor øl til herrene. En veldig hyggelig avslutning på kvelden.

Den fjerde dagen

Min onkel Tore, som var gift med min mors søster, var sjømann i hele sitt arbeidsliv. Han hadde snakket varmt til mamma om sjømannskirken i Singapore. Den tredje dagen i Singapore ville mine foreldre derfor besøke Den norske Sjømannskirken. De dro av gårde med taxi i et øsende regnvær, ble servert vafler og hadde en hyggelig prat med presten og han kone. Presten var fra Asker, der mine foreldre har bodd de siste 40 år.

I mellomtiden vandret Peter og jeg gatelangs i Singapore, tok bilder, var innom Raffles City kjøpesenter, handlet litt, og spiste en nydelig sushilunsj.

På veien tilbake til The Fullerton, passerte vi et område der de bygget tribuner til Formel 1 som skal gå gjennom Singapores gater i september, vi tok bilder av de mange skulpturene som står rundt om i Singapore og vandret over Cavenagh Bridge.

Sammen med mine foreldre avsluttet vi dagen med laksa og hummer i hotellets restaurant.

The grand Finale

Den fjerde dagen i Singapore dro min mor og jeg med taxi til Raffles City for å shoppe litt. Peter og min far vandret rundt i de historiske områdene langs elven og mellomThe Fullerton Hotel og Raffles Hotel. Vi møttes på Brotzeit der vi tok en øl.

Et av feriens høydepunkt var middagen om kvelden. Vi tok en taxi til Marina Bay Sands der vi hadde booket bord på Spago Dining Room, kjendiskokk Wolfgang Pucks restaurant med en stjerne i Guide Michelin.

Restauranten ligger på toppen av den spektakulære bygningen. Der oppe i 57. etasje, spiste vi sunset-menue, drakk vin og så solen gå ned. Lysene tentes i Gardens by the Bay, og på alle skipene som lå og ventet på å få en last de kan bringe til en annen del av verden. Mange av skipene har ligget der i årevis. 

Siste dagen  i Singapore

Siste dagen, siste frokosten i Singapore. Ferdig pakket. Vi kunne ikke forlate byen uten et besøk i Chinatown. Etter frokost og utsjekking tok vi derfor en taxi til Chinatown.

Der gikk vi gatene, var innom de små butikkene som selger billige souvernirer, capser, «pashmina»-skjerf og smykker. Her er det faktisk OK at varene er «made in China»! Det var en veldig varm dag. Vi satte oss ned på en uterestaurant med gule plaststoler, og bestilte drikke og vårruller.

Det ble mye venting denne siste dagen. Noe av ventetiden slo vi ihjel med en båttur på Singaporeelven. Å se byen fra båt er spektakulært – de lave  historiske bygningene mot et bakteppe av moderne skyskrapere – bygget for å overgå hverandre i utforming og høyde.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi spiste italiensk middag og så ventet vi – ventet på at klokken skulle bli mange nok til at vi kunne ta taxi til flyplassen. Omsider kunne vi starte på den lange hjemreisen.

Vi fløy hjem med Qatar Airways, mellomlandet i Doha, og landet på Gardermoen lørdag formiddag. Vi var ganske slitne etter mange timer på reisefot, men vi var alle enige om at vi hadde hatt en fin tur!

 

Jeg sitter på Changi Airport og skriver. Changi er den internasjonale flyplassen i Singapore. Det vrimler av folk her,men det hersker likevel en dempet ro over flyplassen. Det er to og en halv time til flyet til Norge skal lette, vi lader mobilbatteriene og tenker tilbake på de siste tre ukene. Det føles som en evighet siden vi forlot Norge – så mange opplevelser, så mange kontraster.

Bali

Etter å ha forlatt Toraja og Sulawesi, landet vi på Bali. Bali er kjent område. Vi har vært der før – for fem år siden. For oss ble Bali en rolig havn etter alle de intense og opplevelsesrike dagene vi hadde hatt.

Det er klart at vi hadde jordskjelvene i Lombok i tankene. Lombok ligger bare 12 km fra Bali og det siste store jordskjelvet var samme dag som vi ankom – bare noen timer før vi landet på Bali. Det målte 6,9 på Richters skala.

Hotellet vårt, The Sminyak Beach Resort, hadde Exitskilt og Tsunamiskilt. Exitskiltene ledet, som alle andre steder i verden, ut av bygningene, mens tsunamiskiltene ledet opp på taket. Personalet hadde tsunamiøvelse hver dag og vi fikk en kort informasjon om forholdsregler da vi ankom.

Tross jordskjelv- og tsunamirisken, ble Bali den avslappende delen av ferien; late dager på stranden, god mat og mye søvn. Vi bodde bra på Bali. Et resort på stranden, med behagelig, vennlig service. Vi fant noen fantastiske restauranter, spiste spennende retter, snakket med folk.

Den  første restauranten var vi testet ut, var «in-restauranten» Potato Head. Et kult utested, der vi muligens trakk opp gjennomsnittsalderen med et par år, men der vi fikk fantastisk mat og en lang prat med servitøren om jordskjelv og tsunami og familien hans på Lombok som nå sov ute i telt ved siden av huset sitt, med bilen klar til flukt.

 

Jeg hadde forhåndsbestilt bord til lørdagen – på restaurant Bikini, eller som det egentlige navnet er «U look good in bikini». Enda et kult utested. Eieren var australsk og restauranten hadde åpnet for et halvt år siden. Vi ble servert foie gras cigarer med aske, østerschips servert rykende med flytende oksygen, kyllingsaté på kull, svart potetkrokett og popcornkylling.

Servitørene var påvirket av sin australske eier, vennlige, pratsomme og de brukte mye tid ved bordet vårt, pratet, spurte og spøkte. Dette var «fine dining» i et ungt og uformelt miljø. Fantastisk kveld.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En annen restaurant vi ønsker å fremheve, er Batik. Vi satt flere timer i gode kurvstoler på verandaen til Batik, spiste nydelige småretter og så på gatelivet.

Dagene gikk med til turer på stranden, soling ved bassenget og litt shopping.

De fleste turistene på Bali er australiere. Australia ligger bare noen få timers flytur bort og er derfor et naturlig reisemål for sol, bad og rekreasjon – og party. Akkurat som «syden» for oss nord-europeere.

Vi tok en tur til Kuta. Kuta er byen med flest turister. Der vrimlet det av folk i gatene, på stranden i butikkene. Kuta er full av utesteder og restauranter, butikker og markeder. er er overflod av souvernirer, tatoveringsstudioer og billig Polo Sport t-skjorter. Lunsjen ble inntatt på Hard Rock Café. Fantasien begynte å ta slutt og vi hadde spist nok nasi goreng i ferien…

Bali er vakkert og spennende. Over alt er det templer – små og store. Over alt ofres det til åndene. Åndene får ris, karameller, sigaretter og en juiceboks i ny og ne.

Tilbakeblikk

Vi brukte dagene på Bali til å oppsummere ferien vår. Den optimale ferien og den, så langt, beste ferien vi har hatt. Etter en lang reise fra Oslo via København, Singapore og Jakarta, ankom vi omsider Pangkalan Bun i Kalimantan, Indonesia.

I løpet av de to dagene vi tilbragte der, fikk møte orangutanger både på noen meters avstand ved fôringsplattformene regnskogen, og i nærkontakt på OFI Care Centre and Clinic.

Vi reiste videre til Yogyakarta, Java, der vi besøkte fascinerende Borobudur, et enormt buddhisttempel, og Prambanan, et majestetisk hindutempel. Vi fikk se sultanens palass og dagliglivet i en landsby.

 

Så var vi over på den mest slitsomme delen av reisen – reisen i vulkanenes rike; Lange bilturer,  mindre bra bosteder, meget tidlige morgener og uvant fysiske anstrengelser. Spektakulære Ijen og  magiske Bromo, var vel verdt slitet.

Reisens neste stopp, må betegnes som den mest eksotiske delen av reisen. Sulawesi og Toraja, gjorde oss målløse. Her fikk vi følelsens av å være midt i en film som kunne vært vist på Halloween – følelsen av uvirkelighet i en verden der fokuset var ofring av dyr, gravplasser og hedring av de døde – alt dette i kristendommens navn  Vi har aldri noen gang sett eller opplevd liknende.

Bali ble, som sagt, oasen der vi hvilte ut, sol, vandring på strendene, god mat og vennlige mennesker. Vi kommer tilbake til Bali.

Singapore

Etter fem late dager på Bali dro vi videre til Singapore. Flotte, blankpolerte Singapore med sine skyskrapere, frodige parker og merkebutikker. Flighten vår ble utsatt i åtte timer og vi landet på Changi litt over syv om kvelden. Det er høy efektivitt på Changi og da vi kom til bagasjebåndet etter å ha gått gjennom passkontrollen, sto allerede bagasjen og ventet. Vi kom frem til hotellet, Ritz Carlton, ved åttetiden på kvelden. Hun som sjekket oss inn oppgraderte oss til suite og sendte oss opp på rommet – eller rommene!  72 kvadratmeter med stue, soverom og et enormt bad. «Our lucky day».

Vi tilbragte to dager i Singapore. Marina Bay Sands Shopping Mall, The Shoppes, er et «must» for oss shoppingglade, men med en sterk overvekt av «high-end»-butikker blir det mest «vindusshopping». 

Om kvelden møtte vi Mira, som vi ble kjent med i Singapore for tre år siden. Hun og kjæresten, Aria, hadde invitert oss til Spago, Bar & Lounge i 57. etasje på Marina Bay Sands Hotel.

Vi hadde en kjempehyggelig kveld med mye god mat og godt drikke. Siste dagen i Singapore, som også var siste dagen i ferien vår, ble lang. Vi vandret gatelangs, drakk kaffe, spiste lunsj, spiste middag.

Det regnet en times tid – kraftig og intenst. Vi tok en båttur på elven og var innom Clark Quay, Raffles Quay og Marina Bay. Dagen var omme og vi skulle hjem. Flyet gikk klokken 23:50.

Når dette innlegget avsluttes, har vi vært hjemme i to uker – ferien føles langt borte, men minnene om den tar vi frem hver dag og vi vil fortsette å leve på dem i årene som kommer.

 

 

 

Ny dag. Nye muligheter. Også i dødsriket. Vi gikk til frokost. Fremst i min hukommelse lå de skrikende grisene fra gårsdagens begravelse. Frådende lå de der i  den stekende solen og ventet på å dø. Jeg forsøkte å glemme dette synet.

Udin og Graha hentet oss i Toyota suv-en. Vi skulle få en myk start på dag to i «dødsriket», et besøk i en Torajabyen, Lemo.

Vi kom til byen med de spektakulære tongkonan husene, som er typisk for Torajaland. Husene benyttes til oppbevaring av ris. Torajaene selv har some boliger bak de respektive husene.

I fronten av husene ser man ofte bøffelhorn. Hornene kommer fra bøfler som er ofret ved begravelser. Jo flere bøffelhorn, jo høyere status har familien som eier huset.

På bakken foran husene lå ris til tørk – på store presenninger. Turister, som oss selv, løp rundt og tok bilder. En busslast med spanjoler regjerte selfiekongeriket – høylydte med spisse albuer. Men vi er ikke tapt bak en vogn, og fikk tatt våre bilder.

Deretter fortsatte vår rundtur i Torajaland. Vi kjørte opp i høyden, forbi et begravelsesområde, passerte vakre krypter, graver hugget ut i noen enorme stener som et jordskjelv hadde lagt igjen ute på et jorde – for noen tusen år siden, vakre rismarker og frodig natur.

Høyt oppe i fjellet med utsikt over takterrassen og gravene i kampesteinene, kunne vi nyte vår lunsj i vakre, velstelte omgivelser.

Gode og mette og beredt for nye opplevelser. Omvisning i tongkonanene som ble brukt til overnatting.

Hengende graver

Deretter gikk turen til flere gamle og nye, hengende graver og graver hugget ut i fjellet. Rundt omkring sto en rekke bårer som var benyttet til å frakte de døde til den «siste hvile». Disse bårene ser ut som små tongkonaner og blir bygget til bruk ved kun en begravelse.

Når avdøde er stedt til hvile i sin hule, krypt eller hengende grav, blir båren satt igjen ved gravstedet. Der blir den stående til naturen har tatt den tilbake. Det samme skjer med kistene til de som begraves i huler og i fjellet. Kistene står tilfeldig forlatt utenfor gravstedene og fortæres av tidens tann.

Ke’te Kesu

Vi kom til en 400 år gamle Torajalandsbyen, Ke’te Kesu’. Husene så ut som de ser ut i dag, men takene var bygget i bambus, mens de i dag er bygget i blikk.

Litt bortenfor byen, lå det en rekke krypter. Siste nytt i gravsteder i Toraja er krypter.

De er rimeligere å bygge enn graver hugget inn i fjellet, og kan tilvirkes både i mur og i tre  Det er også plass til mange familiemedlemmer i en krypt. Vi fikk se disse moderne innretningene – utenpå.

Hvert år i en uke i september, hentes de døde ut fra sine gravsteder. De blir rengjort og skiftet på og man tar familiebilder sammen med de døde. Dette er en skikk som gjentas hvert år i 2-3 år etter begravelsen. Tidligere tok man de døde med på vandring gjennom landsbyen – The walking deads, men denne skikken er til stor del avskaffet.

To dager i dødens rike gikk mot slutten. Vi var slitne av alle inntrykk og av alt det som for oss er helt uforståelig. Udin avsluttet sin omvisning med å ta oss med på «shopping» i bygatene. Vi handlet litt souvernirer og dro til hotellet for å hvile.

Middagen ble inntatt på Moinca Café og Resto også den kvelden. Vi betalte 100 kroner for middag og øl for to. Kvelden ble avsluttet med allsang i restauranten, både ABBA, Beatles og Rod Steward ble sunget. Tekstene googlet vi. Her kan du føle stemningen.

Neste morgen ble vi kjørt den lange veien tilbake til flyplassen i Makassar. Nå var vi på egen hånd. Vi ventet på flyet til Bali.

Vi har tilbragt to dager og tre netter i Torajaland. Dager jeg ikke er sikker på om jeg kan beskrive for noen. Dager der fokus har vært ofring av dyr, gravsteder, begravelsesritualer, hodeskaller, menneskeknokler, deltakelse i en lokal begravelse, og hva det vil si å leve med de døde. Det er som en skrekkfilm laget for Halloween. Men her i Torajaland, er dette en del av virkeligheten.

For å gi leserne en bakgrunn for dette innlegget, beskriver jeg kort torajaenes historie: Torajaene er en urbefolkning i sentrale Sulawesi. Befolkningen består  hovedsakelig av kristne, men en liten del er muslimer og animister . På begynnelsen av 1900-tallet forsøkte nederlandske misjonærer å omvende disse menneskene, som hadde levd i isolasjon fra resten av verden, til kristendommen. Deres forsøk lyktes først mange år senere da muslimene truet med å ta over makten. Da konverterte de fleste torajaer til kristendommen. Torajaene hadde lang tradisjon for sine mange livsritualer og mange dødsritualer. De nederlandske koloniherrene besluttet at torajaene ikke lenger skulle utføre sine tradisjonelle livsritualer, mens de skulle få beholde sine dødsritualer. 

Vi fløy fra Surabaya, Java, til Makassar, Sulawesi, den 8. dagen i ferien vår. Vi kom frem sent og ble hentet av Udin, mannen som skulle være vår guide de neste fire dagene. Han kjørte oss til Aston Makassar Hotell der vi skulle tilbringe natten. Vi bestilte mat til rommet og da vi lå på sengen etter å ha spist, kjente vi at sengen beveget seg svakt. Jeg trodde det var Peter som forsøkte å være morsom, men han så på meg og slo på nyheter på TV. Det viste seg at det hadde vært nok et jordskjelv på Lombok og at det var det vi hadde følt… Men ingen alarmer gikk og vi gikk til ro.

Neste morgen startet den lange kjøreturen fra Makassar til Tana Toraja (Torajaland). Turen tok til sammen ni timer, men Udin ga oss historien til Sulawesi og Torajaland, og vi hadde flere interessante stopp underveis.

Vi fikk smake på gigantiske appelsiner kjøpt i en bod langs veien, spiste lunsj på en lokal restaurant i Pari-Pari og hadde flere fotostopp på veien. Vi hadde et stopp ved «Erotic mountain» (la bildene av fjellformasjonen tale for seg selv og leserens fantasi). Der drakk vi te og spiste pisang goreng (stekte bananer).

Da vi nærmet oss Rantepao, byen der hotellet vårt lå, snudde Udin seg opprømt. Det skulle være begravelse i Torajaland dagen etter og vi skulle delta. Vi hadde lest litt om ritualene i forbindelse med begravelser og ble både skremte og forventningsfulle. Peter leste høyt fra artikler om Toraja, og det var med en viss nervøsitet vi gikk til sengs etter å ha spist middag; spente på hva neste dag ville bringe av opplevelser.

Udin og sjåføren vår, Graha, hentet oss neste morgen klokken ni. Vi ble tatt med til det lokale bøffelmarkedet. Der sto rundt hundre bøfler med ring i nesen bundet i korte tau. Bøflene skulle selges.

Prisen på en bøffel er i gjennomsnitt 20 mill IDR (12.000 NOK), men kan også koste mye mer, avhengig av størrelse på horn, vekt, farge og temperament. Bøfler er viktige for torajaene. De brukes i kjøttproduksjon, man ofrer dem i begravelser og de benyttes i visse tilfeller som betalingsmiddel.

Etter å ha trampet omkring i bøffelmøkk og tatt bilde av de enorme dyrene, gikk vi tilbake til bilen og kjørte til stedet der begravelsen skulle finne sted.

Vi kom frem etter en times kjøring og der møtte oss et syn som var vanskelig å ta inn. Det var mennesker over alt.

På plassen hvor begravelsesritualet skulle finne sted, var det en rekke paviljonger som var nummererte og forbeholdt de ulike gruppene av begravelsesgjester.

Det lå griser på bakken og hylte. De var bundet til bambusstenger og skulle ofres under seremonien.

På et område lå det et bøffelhode og biter av kjøtt. En bøffel var allerede ofret. Et annet sted på plassen brant man bort busten på grisene som var ofret. Kjøttet av de ofrede dyrene skulle deles ut blant begravelsesdeltakerne.

Begravelsesritualet er det viktigste ritualet torajaene har. Gjennom dette ritualet hedrer og takker man en person – far, mor, bestefar, bestemor, nabo eller en fremstående person i samfunnet. «Alle» må komme til begravelsen. Dersom man ikke kommer i en begravelse, vil man bli sett ned på av de øvrige innbyggerne i landsbyen. Alle må bringe en offergave; gris, bøffel, eller sigaretter. Ritualene gjennomføres ikke for babyer og barn.

Vi gikk rundt på begravelsesområdet og tok bilder og forsøkte å forstå hva vi var med på. Avdøde lå i sin kiste øverst i et tårn som var to etasjer høyt. Vi ble avbildet sammen med avdødes barnebarn. Peter var borte ved plassen der de ofret dyr. Jeg orket ikke.

Den første gruppen med gjester ble ropt opp. Det var omkring 50-60 personer. Først i prosesjonen kom tre menn som skulle lede gruppen til rett paviljong. Deretter 10-12 menn med fem-seks levende griser hengende på bambusstenger. Til slutt kom gjestene, de fleste kledd i svart. Prosesjonen gikk rundt hele området og mens grisene ble lagt på bakken i solen, gikk menneskene inn i sin paviljong der de ble servert kaffe, te og småkaker. Neste gruppe ble ropt opp. Vi (jeg) kjente at vi (jeg) hadde fått (mer enn ) nok, og vi dro fra stedet.

Ut fra hvor mange dyr som ofres og hvor lenge begravelsesritualet pågår, vurderes statusen til den avdøde. Denne begravelsen skulle fortsette neste dag. Den avdøde mannen hadde høy status i landsbyen.

Når noen dør i Torajaland, sprøytes kroppen deres full med formalin. Alle begravelser foregår i perioden juni til august, fordi det er utenom tiden for rishøsting, og skolebarna har fri.

Som en motvekt til ritualene vi hadde vært vitne til – i kristendommens navn – var neste stopp den 40 meter høye Kristusstatuen som vokter over Toraja. Solen skinte og vi kunne senke skuldrene litt, nyte de enorme statuen og den fantastiske utsikten.

Omvisningen i Torjaland fortsatte. Tema var igjen døden. Vår sjåfør stanset ved et hus. Vi gikk ut og Udin tok oss med nedover en sti til et stort tre. Treet hadde flere små «dører» laget av kvister.

Dette var gravstedet for områdets babyer – babyer som døde før de fikk tenner. Det er ingen ritualer ved begravelse av babyer og også barn begraves i stillhet. De har ingen etter seg som kan «feire» dem, og ingen meritter å feire.

Til lunsj spiste vi lokal mat fra Toraja, Svart ris, kylling kokt i bambusrør, svinekjøtt i svart lokalt krydder og grønnsaker.

Neste stopp var gravsteder i klipper/fjell. I Torajaland begraver man ikke folk i jorden, og man kremerer dem ikke.  Det hugges ut huler i fjellet som blir gravsteder.

Det tar 3-4 måneder og koster to bøfler å hugge ut en slik grav. Dersom familien til avdøde har penger til det, blir det skåret ut en statue av avdøde i tre. Denne blir malt og kledd på og stilt opp utenfor graven. Figuren kalles Tau tau, og man tror at figuren skal passe på den døde som ligger i graven innenfor. Desto høyere status en avdød har, desto høyere opp i fjellet får han/hun sin grav.

Deretter stanset vi ved de hengende gravene og graver i naturlige huler. For lenge siden pleide torajaene å sette kistene med sine avdøde på bakken, inntil fjellet. Foruten avdøde, ble en del verdifullt jordisk gods begravet med den døde. Dette førte til at gravene ble plyndret. For å unngå gravplyndring, begynte man å gravlegge folk i huler eller man «hengte» kistene opp i fjellet.

Når vi ankom de hengende gravene, møtte et ubeskrivelig syn oss. Opp i fjellveggen hang kister – kister som hadde begynt å gå i forråtnelse. Ved siden av de ødelagte kistene, hadde pårørende plassert hodeskallen til den avdøde. Knokler og benrester lå igjen i kisten eller i fjellsiden.

En guide, kom med lykt og tok oss deretter med inn i hulene der enda flere var begravet. Der inne i skrekkammeret, møtte synet av hodeskaller, nye kister, gamle kister, kister i forråtnelse, og råtnende, døde kropper oss. Ubeskrivelig.

Etter en lang dag med følelsen av å ha deltatt i en skrekkfilm, ble vi kjørt tilbake til hotellet. For å få mest mulig ut av dagen, ønsket vi å gå en tur i byen, Rantepao, mens det enda var lyst (solen går ned ca 18:00 hver dag i Toraja).

Vi kom ikke langt. Dagens opplevelser hadde tæret på kreftene. Vi gikk til rommet og sovnet der. Etter et par timer våknet vi og gikk til den lokale restauranten, Monica, og spiste middag. Veien tilbake til hotellet var kort og søvnen kom fort. Vår første dag i Torajaland var over.

 

 

 

Dag 1 i Yogyakarta

Herlig! Vi hadde morgenen fri. Spiste frokost på hotellet og vandret litt rundt i gatene utenfor hotellet.

Landsbyliv

Dimas, vår guide i Yogyakarta, kom med bil og sjåfør og tok oss med på nye eventyr. Først ble vi tatt med til en landsby for å se hvordan vanlige folk på Java lever. En lokal guide, en ung kvinne, tok oss med rundt i landsbyen med hest og kjerre.

Vi besøkte et kjøkken der to kvinner friterte snacks laget av kasawa-rot. Kvinnene satt på gulvet. På ovnen, som vard vedfyrt, Friterte de kasawaringer som skulle selges på marked. Vi fikk en innføring i hvordan snacksen ble fremstilt og vi fikk selvfølgelig smaksprøver.

Guiden og hesten tok oss med videre gjennom landsbyen til et privathus. Der fikk vi komme inn i en storstue som ble benyttet til blant annet konserter med lokal musikk, og vi fikk se og prøve tradisjonelle javanesiske instrumenter.

Landsbyen var et kooperativ og vår guide viste oss hva og hvordan de dyrket frukt og grønnsaker, mango, papaya, kaffe Til slutt ble vi servert jasmin-te og lokale kaker, og transportert tilbake til Dimas som ventet ved bilen.

 

 

 

Litt bakgrunnsstoff

Underveis til lunsj, fikk vi vite mer om Java og livet der av Dimas, vår guide. Han fortalte at pensjonsalderen i Indonesia er 55 år, minstelønnen på Java er ca. 1000-1500 kroner måneden og en kopp kaffe ute koster 20 kroner. 70 % av den indonesiske befolkningen er muslimer, mens de resterende 30 % fordeler seg på buddhister, kristne, hinduer og andre religioner. Han fortalte at Indonesia var kolonisert av nederlenderne i 350 år, frem til 1949. Nederlenderne var meget brutale koloniherrer og indoneserne så på invasjonen av japanerne i 1942 som en mulighet til å bli fri fra nederlenderne. Det ble de omsider i 17. august 1945. Unge indonesere bærer ikke nag til nederlenderne i dag. Dette er en versjon som ikke er blitt fortalt riktig slik i våre historeibøker.

Borobudur

Etter lunsj, besøkte vi Borobudur, et av verdens største buddhistiske monumenter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Borobudur ble bygget i perioden 750 til 850. Templet ble benyttet til utøvelse av buddhismen i perioden 9. århundre til 14. århundre. Deretter ble templet forlatt, men etter gjenoppdagelsen av templet på 1800-tallet, ble det restaurert tilbake til et buddhistisk arkelogisk sted.

Javanesisk ballett

Etter omvisningen i Borobudur, tok Dimas, vår guide, oss med til middag og javanesisk ballett. Balletten fortalte en historie om kjærlighet, svik og sjalusi.

Dagen var over og vi satt igjen med mange nye inntrykk.

Dag 2 i Yogyakarta

Sultanens palass Karton Ngayogyakarta Hadiningrat

Dimas og sjåføren tok oss med til sultanens palass. Over inngangen til palasset var et bilde av Khali, gud av underverdenen og symbol på tid.

Khali er den sterkeste guden fordi han har tiden i sin makt. Derfor er han satt til å vokte palasset. Dimas viste oss rundt i palasset. Palasset var langt enklere enn noe europeisk palass vi har sett. Sultanen hadde stilt ut lamper, vaser og porselen. Til og med kjøkkenredskaper sto i glassmonter; potetmoser, rivjern, plastskjeer med mer. Slike ting som finnes i ”alle” norske kjøkken.

 

Vi fikk også kort innføring mønstrene som ble brukt i batikk. Ulike mønster for kvinner og menn og noen mønster kunne kun brukes av sultanen og dronningen.

Vannpalasset Taman Sari

Etter å ha sett sultanens palass i Yogyakarta, ble vi tatt med til vannpalasset Taman Sari, der sultanen, hans kone og hans 30 konkubiner pleide å tilbringe somrene. Den lokale guiden, Triani, viste oss rundt.

Hun fortalte hvordan sultanen sto i et vindu og beundret sine konkubiner der de badet i sitt basseng. Han valgte ut den som skulle få bli med til hans private bad ved å kaste en rose til en av kvinnene.

Den utvalgte fikk bli med til hans basseng deretter tilbragte de tid sammen i et tilstøtende rom. Triani fortalte med stor innlevelse og glimt i øyet.

Hun tok oss med videre til den underjordiske moskeen i palasset og deretter på vandring rundt i landsbyen som lå i tilknytning til palasset. Alle som bodde i landsbyen, jobbet for sultanen. De hadde fått gratis hus og gratis tomt og de betalte ingen skatt. De fikk ikke selge huset de bodde i.

Vi gikk sammen med Triani til den lokale kaféen for smake på kopi luwak, verdens dyreste kaffe. Kaffen produseres ved at en asiatisk palmesivett spiser modne kaffebær. Bærene går gjennom fordøyelsessystemet. Fruktkjøttet fordøyes mens bønnene kommer hele ut. De vaskes og renses for avføring og deretter brennes de og males til kaffe.

Vi kjøpte med oss en pose kaffe hjem. Triani ledet oss gjennom de smale gatene tilbake til Dimas som ventet på oss ved inngangen til palasset.

Han tok oss med til fuglemarkedet. Der var all verden fugler, både høner, hvite duer, papegøyer, undulater og mange vi ikke kjenner navnet på.

Vi så aper og flaggermus som ble solgt som mat.

I en kasse vrimlet det av små kyllinger som var farget i lilla, gult, grønt osv. Disse ble solgt som leketøy til barn.

Lunsjen ble inntatt på en lokal restaurant og vi spanderte på Dimas og sjåføren. Peter og jeg spiste en suppe med biff og ris, sjåføren og Dimas spiste nasi goreng. Peter drakk øl, vi andre vann. Lunsjen kostet 157.000 IDR (litt over 100 NOK).

Prambanan

Dagens tempel var Prambanan, Indonesias største hindutempel bestående av 240 templer.  Prambanan ligger noen kilometer utenfor Yogyakarta og ble anlagt i år 850 og deretter utvidet av ulike herskere frem til 930. Vulkanen Merapi hadde et utbrudd på denne tiden og templet ble forlatt. Etter et kraftig jordskjelv på 1500-tallet, kollapset tempelet og først på 1800-tallet ble det gjenoppdaget offisielt. De nederlandske koloniherrene gjenreiste deler av templet frem til 1953,. I 2006 ble Prambanan rammet av et nytt jordskjelv, og mye ble ødelagt. I dag er templet delvis rekonstruert og tar i mot cirka en million besøkende i året.

Templet er spektakulært og derfor et yndet fotomotiv. Utallige selfies ble tatt mens vi var der.

Dagen var på hell og vi satte kursen mot hotellet.