Landsbyvandring

En ettermiddag i Bwindi bestemte min mann og jeg oss for å gå på en vandring i landsbyen.

Vi ble fulgt rundt i landsbyen og omegn av en guide og en væpnet vakt. Sistnevnte fordi Bwindi ligger kun noen kilometer fra grensen til den Demokratiske Republikken Kongo, der kidnapping av turister skjer fra tid til annen. Guiden tok oss med til en liten kaffeplantasje, en skole og på et besøk hos batwafolket.

Vi gikk gjennom landsbyen, dyrket mark og opp i åsen, helt opp til utkanten av jungelen. Der kom vi til en åpen plass med en stråhytte. Vi ble møtt av batwaer, små, tynne og sørgmodige mennesker.

Dette pygmefolket er blitt fratatt sitt hjem,  sitt levebrød og sin verdighet. Dette folket levde i, og av, jungelen frem til midten av 1990-tallet. Da besluttet myndigetene at de måtte ut av jungelen fordi deres jakt gikk ut over gorillabestanden i Uganda.

Batwafolket fikk tildelt et stykke land i utkanten av regnskogen, nær landsbyen. Her bor de i sine meget primitive hytter.

Vi ble tatt med til dette stykket med land. Der danset og sang batwaene for oss. De fortalte oss hvor fornøyde de var med sitt liv – men det lyste mistrøstighet og fortvilelse av dem…

Tragedie og håpløshet

Dette er mennesker som ikke blir akseptert av nærmiljøet, de har ikke tilgang til vann og helsetilbud. Flere har rusproblemer og antallet batwaer er synkende, fra 300 til nå 81 personer. Barna blir diskriminert og mange fullfører ikke skolen.

De har kun de inntektene de får ved å selge sine håndlagde gorillafigurer og annet håndarbeide til turister. Noen tigger og flere av kvinnene prostituerer seg.

Vårt møte med disse menneskene gjorde dypt inntrykk. Vi handlet selvfølgelig med dem, men i ettertid angrer vi på at vi ikke la igjen mer penger. Batwafolket  har så lite.

Vi har forsøkt å finne ut om vi kan hjelpe dem, men så vidt vi kan se, er det bare Redd Barna som har bistand til batwafolket og hos dem kan man ikke øremerke pengene man gir.

Disse menneskene trenger hjelp.