Vår siste reise gikk til Shanghai i november i fjor. Forventningene var ikke skyhøye, men vi tenkte vel at vi skulle besøke en by som var mer moderne og vestlig enn Beijing, der vi var to år tidligere, at vi skulle finne noen virkelig gode restauranter og at vi ellers skulle ta det rolig og se byen.
Shanghai er Kinas finanssenter. Byen er en spennende miks av gammelt og nytt.
Selv om flyreisen dit var lang og byen stor (24 mill innbyggere), hadde vi et avslappende opphold. Hotellet vi bodde på, The Yangtze Boutique Hotel, var gammelt og ærverdig. Vi fikk gratis oppgradering til en 50 kvm suite da vi ankom. Beliggenheten var «midt i smørøyet», nær shoppinggaten Nanjing Road, uendelig mange restauranter og 15 minutter fra The Bund. The Bund er promenaden langs Huangpu elven der både lokale og turister sprader og tar sine selfier.
Gatelangs i Shanghai
Vi skulle oppleve en storby vi ikke visste så veldig mye om og som ikke har så mange verdenskjente historiske attraksjoner. De dagene vi var der, kom vi oss stort sett rundt på egenhånd. Vi gikk mye. Når man vandrer gatelangs i en by, ser man mye – ikke bare butikkvinduer og restaurantmenyer, men også dagliglivet.
Vi vandret gatelangs og tittet på folk som handlet på små lokale matmarkeder, snakket med naboen og tørket tøy utenfor vinduene åtte etasjer opp i luften. Vi så de uendelig mange syklene og elektriske mopedene som sto parkert – noen med «boblekåpe» på slik at den som kjørte mopeden skulle holde seg varm på hendene og bena. Vi så eldre kvinner som feide gatene med koster laget av løvtrær og menn som fraktet store kasser på sine selvlagde innretninger bakpå elektriske sykler.
Vi gikk innom lokale bokhandlere og kjøpte bokmerker av utskåret tre og postkort laget av bambus. Kineserne er opptatt av kalligrafi for å kunne skrive sine vakre, (for oss) uforståelige tegn. Langs en av gatene vi gikk i , var det en mengde butikker som solgte pensler i alle størrelser, vakkert papir og små malingbokser.
Vi gikk i gater der de solgte mengder av «stæsj» til nyttårsfeiringen. Ja, det var også noen butikker som var fylt til randen med julepynt «made in China» og vi skvatt til da vi så en nisse, som var akkurat lik en vi har hjemme, smile mot oss.
Selvfølgelig var vi innom souvernirbutikkene også på våre vandringer – kjøpte de obligatoriske «shotteglassene» til barna og litt av hvert til julekalendere på jobben.
Moderne Shanghai
Vi spaserte langs The Bund. Der kunne man se over til byens spektakulære skyline – Kinas finansdistrikt, der blant annet det ikoniske Oriental Pearl Tower og Shanghai Tower og som man ser på de fleste bilder fra Shanghai, befinner seg. Etter mørkets frembrudd, er alle skyskraperne opplyst – noen med skiftende farger og lyssetting. Et fascinerende, fargesprakende syn.
I området ved The Bund var majestetiske bygninger som liknet de man kan se langs Champs Elysee. Folk som gikk i gatene der var litt mer eksklusivt kledd enn andre steder i byen og kjørte litt finere biler.
Vi gikk bortover promenaden langs Huangpu elven. Der lå båter klare til å ta turister med på cruise på elven, familier gikk tur og uendelig mange selfier ble tatt med Shanghais moderne skyline som bakgrunn.
Etter å ha gått «Bunden» til ende, fant vi et spennende, tilsynelatende helt nyetablert område med fokus på design og eksklusivitet. Bygningene i seg selv var kunstverk med kobberdetaljer, kunstverk og inneholdt trendy restauranter, designbutikker og Mercedes Restauranten Me.
Det sto en okse på The Bund, lik den som står på Wall Street, New York. Oksen symboliserte suksess og styrke.
Kinesisk tradisjon
I sterk kontrast til det moderne Shanghai er området der City God Temple, Yu Garden og Gucheng Park ligger. Der lå vakre gamle bygninger i tradisjonell stil. Det vrimlet av folk, små butikker og spisesteder. Husene hadde de karakteristiske takene – med en «vipp» ytterst på vindskiene – som man forbinder med Kina og andre asiatiske land. De var brune og hvite og hadde utskjæringer i treverket, og dekorasjoner i gull. Det var parker, hager og fiskedammer.
En av dagene bestilte vi en guidet utflukt til Suzhou & Zhouzhuang Water Village, to vakre kinesiske vannbyer 75 km fra Shanghai. Sammen med en guide og to italienske turister, besøkte vi en silkefabrikk der vil ble vist prosessen fra silkeormer til ferdig silke.
Vi ble tatt med på vandring gjennom byer med gamle bygninger, vakre broer og hager. Zhouzhuang ble omtalt som Kinas Venezia og turen ble avsluttet med en tur på kanalene i en kinesisk «gondola» og med en kopp te.
Maten i Shanghai
I alle år har ”Kina-mat” vært en favoritt. Da vi var unge gikk vi på Kinarestaurant og spiste vårruller, biff med bambusskudd og fritert banan – eksotisk og smakfullt. Senere kom Dinner til Oslo, og satte en ny standard for kinesisk mat – mye smak og ofte sterk. Det stemmer for noen deler av Kina, men ikke for Shanghai.
Da vi dro til Kina var maten en av de tingene vi så frem til. Nå skal det sies at vi visste jo litt om hva vi gikk til da vi allerede har vært i Beijing. I Beijing ble vi skuffet over maten. Alt, bortsett fra Pekingand, smakte sånn passe. Derfor la vi litt flere planer for restaurantbesøkene i Shanghai.
Vi opplevde maten i Shanghai som lite salt og temmelig ”tannløs”. Kinesere spiser alle deler av dyret. De spiser hønseføtter og grisetryner, kokte, stekte eller friterte. De glaserer og steker skinnet på grisen og selger det som snacks/godteri. Bestiller man kylling, får man ikke delikate biter av kyllingfilet som hjemme, men de hugger opp kyllingen i biter og steker/koker den med ben. Selv da vi spiste middag på Me, Mercedes sin restaurant i Shanghai, som skal være en av byens bedre spisesteder, måtte vi spytte ut små biter av kyllingben.
Vi hadde fått noen restaurantanbefalinger før vi reiste. Vi bestilte bord på Lost Heaven, en restaurant som serverer tradisjonell mat fra Yunnan-distriktet. Yunnan ligger på grensen til Burma (Myanmar). Der bor flere stammer fra Tibet. Måltidet på Lost Heaven var et av de bedre vi hadde denne uken i Shanghai, men var likevel ikke noen stor opplevelse.
Da vi var i Beijing for to år siden spiste vi pekingand på restauranten DaDong – et nydelig måltid. For å gjenta suksessen, bestilte vi derfor bord på DaDong i Shanghai.
På menyen sto pekingand med russisk kaviar. Betjeningen kunne lite eller ingen engelsk og vi måtte bruke Google Translate for å få bestilt forrett.
Vi ble ikke tilbudt verken dessert eller kaffe. Den siste timen i før stengetid, løp betjeningen rundt med en tralle og ryddet av bordene som om vi satt i en kantine. ”Vår” servitør forsvant bare. Det ble ingen tips og ingen god rating av restauranten.
Det er mange japanske restauranter i Shanghai. Vi valgte en grillrestaurant. Japanske grillrestauranter er ganske morsomme. Når man kommer inn roper betjeningen, både de som serverer og de som lager mat, en hilsen. Vi har vært på noen slike restauranter både i Thailand og i Japan. Man velger type kjøtt og tilbehør, får utdelt en bøtte med glødende kull og griller kjøtt og grønnsaker. Vi grillet waguybiff i tynne skiver, kamskjell med rogn og grønnsaker. Peter bestilte en stor Asahi og fikk en liter øl.
Dim sum og won ton serveres til frokost, lunsj og middag i Kina. Dim sum er små boller eller knytter fylt med for eksempel en blanding av svinekjøtt og krabbe, svinekjøtt og reker eller grønnsaker.
Disse ”bollene” dampes i bambuskurver eller stekes lett i panne, og er ofte bare en munnfull. Man spiser dim sum til frokost og lunsj. Det finnes egne dim sum restauranter og «kiosker», men dim sum er også på de fleste restaurantmenyer.
Et fast innslag i asiatiske byer er Starbucks. På Starbucks vet vi at vi alltid kan få en sterk og god espresso og en sandwich til frokost.
Vi var innom en tysk restaurant for ta noe å drikke . Først minnet stedet om en amerikansk diner, men ved nærmere ettersyn så vi at i taket svevet et rødt Porsche-karosseri og at to motorsykler hang på hver sin søyle. Kult utested med høy musikk og ungt publikum.
Finans- og kultursenter
Shanghai og området rundt byen har mye å by på, både av tradisjonsrik kultur, gamle bygninger og tradisjonell livsstil. Men byen er også et moderne finanssenter med tilstedeværelse av verdens store banker.
Under vårt opphold i byen traff vi på få personer som kunne snakke engelsk. Selv da vi gikk innom et av byens mange turistkontor nede ved The Bund, var det ingen der som snakket engelsk. Vi måtte snakke engelsk inn i en «oversettelses-dings» og damen bak disken spilte av en kinesisk versjon av vårt spørsmål. Hun leste så inn svaret på kinesisk og «dingsen» oversatte til engelsk for oss. Ikke den optimale måten å samtalte på, men bedre enn å ikke forstå noe. Etter en del om og men og en tur innom et annet turistkontor, der det faktisk var en som snakket engelsk, var vi lykkelige eiere av billetter til en sightseeingbuss.
Shanghai overgikk vår forventinger i forhold til opplevelser og interessante steder å besøke. Shoppingmulighetene var uendelige. Det var lett å bevege seg rundt, både til fots og med t-bane og buss. Det var skuffende at så få behersket engelsk. Innbyggerne var ikke spesielt imøtekommende, men heller ikke uvennlige. Shanghai er ikke byen vi kommer tilbake til, men vi ønsker å se mye mer av Kina!
