Den tredje dagen på Kalimantan våknet vi igjen til lydene fra regnskogen, fugler, aper, innsekter – det er fantastisk å starte en dag med regnskogen som ”bakteppe”. I dag skulle forhåpentligvis min drøm gå i oppfyllelse – å få ha orangutanger på nært hold, kanskje få holde en, til og med… Vi skulle besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen (OCCQ)

Frokosten ble ”som vanlig” servert på øvre dekk og ”som vanlig” besto frokosten av toast, eggerøre, minibananer (himmelsk søte) og flytende jordbærsyltetøy. Båten fosset nedover elven mot Kumai, byen der båten la til. Vi skulle bli hentet av en guide ved bryggen og kjørt til OCCQ.

Vi kom inn i den meget lokale restauranten som lå i tilknytning til bryggen (etter å ha gått gjennom privatboligen til eieren av båt, brygge og restaurant). Der lå det beskjed til oss om at Dr. Biruté Mary Galdikas, grunnlegger av Camp Leakey, OFI og OCCQ ønsket å treffe oss en time senere. Det var en hyggelig beskjed å få. Vi hadde ikke forventet annet enn at noen viste oss rundt på senteret. Vi ble servert kaffe og noen av de ansatte smilte lurt da de tilbød oss durian-frukt. Denne frukten lukter ubeskrivelig ubehagelig, men smaker veldig søtt og er høyt elsket, både av mennesker og dyr, i Sør-Øst Asia. Dog er det forbud mot å ta den med inn på hoteller og offentlig kommunikasjon.

OCCQ

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da vi ankom OCCQ, ble vi bedt om å vente på professoren, hun var forsinket. Senteret var inngjerdet og vi måtte vente ved vakten utenfor bommen. Etter 45 minutter kom Dr. Galdikas’ assistent gjennom 30 år, for å hente oss. Hen meget søt og hyggelig indonesisk kvinne. Hun tok oss med til kontoret der vi fikk sette igjen veske, sekk og fotoutstyr. Det er ikke lov til å fotografere på området. Vi fikk utdelt munnbind til bruk i nærheten av orangutangene og ble bedt om å vaske hendene.

Hun viste oss rundt, fortalte og forklarte. Vi fikk se området der de voksne orangutangene hadde sine bur. Der fantes det store hannaper som ventet på å bli satt fri, Der var en mor med unge som var skadet og hadde hatt behov for medisinsk hjelp.

Noen bur var tomme. Denne dagen var det hunnene sin tur til å gå på jungelskole. Hannene måtte vente til neste dag. Noen viste sin tydelige misnøye med det ved på lage prustelyder og strekke hendene ut mot oss, som om de var uskikkelige barn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Assistenten tok oss med ut i jungelen. Det var bygget gangveier av tre slik at vannet kunne renne under dem i regntiden, og de ansatte slapp å bli våte. Vi kom til stedet der de store hunnene hadde sitt skoleområde. Assistenten lokket på apene, men ingen kom. Vi måtte returnere med uforrettet sak.

Ny runde med håndvask. Vi ble tatt med til ungdommenes jungelskole. Der traff vi 6-7 ivrige typer som gjerne skulle hilse på oss. En vakker hunn fikk beskjed om å sette seg ned. Hun ble fornærmet og gjemte seg under en bastmatte. Klassens klovn og urokråke, en fyr som var altfor tynn og feilernært, (Han var sannsynligvis hentet hos en lokal familie som hadde

hatt han som kjæledyr og fôret han med ris), gjorde mange forsøk på å komme bort til oss. Til slutt lyktes han nesten. Han tok meg rundt håndleddet – en varm liten hånd, men så ble han tatt bort. Han kvitterte med å stupe kråke over hun som lå under bastmatten. Igjen og igjen kastet han seg over henne, pakket matten over henne. Som å se et lit barn leke og herje.

Ferden gikk videre til solbjørnene. På vei dit så vi en kassuar, fugl fra Papua, som var blitt hentet i en nedlagt dyrehage. Vi fikk se facilitetene til bjørnene – bur med utgang til noen mål skogområder. Noen av bjørnene skulle settes fri etter hvert, mens andre var for gamle og måtte fortsette å leve på senteret.

De små orangutangene

Nå nærmet vi oss besøkets absolutte høydepunkt: Besøk i ”nursery school”. Etter nok en håndvask, gikk vi til området der de minste, foreldreløse orangutangene holdt til. De hadde bur der sov sammen. Da vi kom, hadde de små akkurat blitt dusjet. Det var varmt mitt på dagen og de trengte en avkjøling. Vi fikk beskjed om å sette oss på en benk ved klatrestativene til ”nursery school”.

Så kom de små! De kom trillende og trampende med utstrakte hender. De ville opp til oss. Men fordi vi kunne bære med oss smitte, fikk de ikke lov til å komme i nærkontakt med oss. Likevel… i løpet av den halve timen vi tilbragte med de små, klarte de å nå bort til oss noen ganger. Lille Doris så rett på meg da hun kom til lekeplassen. Hun gikk mot meg med utstrakte hender, men en oppmerksom passer stanset henne – flere ganger. Til slutt klarte hun å klatre opp på mitt fang og legge armene rundt halsen min. En annen liten krabat klatret opp på Peters rygg og la armene rund halsen hans.

Etter hvert mistet vi nyhetens interesse og en durian frukt i klatrestativet fikk all oppmerksomhet. En smarting tok frukten og klatret til topps i stativet for å kunne spise den i fred. Det var ikke lett. Til slutt endte hu opp med å måtte dele med seg. Tiden med orangutangene var over.

Professor Galdikas

Nå skulle vi treffe professor Galdikas. Vi hadde 40 minutter til rådighet. Galdikas var en meget pratsom dame og vi fikk et innblikk i hennes kamp for orangutangene, samt indonesisk politikk og hennes syn på indonesisk økonomi. Tiden gikk fort og vi hadde et fly å rekke. Dr. Biruté Galdikas ville ikke gi slipp på oss. Vi måtte rive oss løs. Hun fulgte oss de 200 meterne bort til bommen, tok et bilde av oss og gav oss et kyss på hvert kinn og ønsket oss velkommen tilbake.

Vi hadde hatt noen uforglemmelige timer på Orangutan Clinic Center and Quaranteen. Takk for at vi fikk denne unike muligheten!

Vår sjåfør fulgte oss til flyplassen i Pangkalan Bun. Vi sjekket inn og ferden gikk til Yogyakarta via Jakartas flotte nyrenoverte fyplass. I Yogyakarta, eller Jogja, som det heter på ”slang”, ble vi møtt av vår guide Dimas, en hyggelig, pratsom og kunnskapsrik fyr på 30 år. Han fulgte oss til hotellet og vi avtalte at han skulle treffe oss klokken 12 neste dag.

Reisens neste kapitel skulle starte.

PS!

Vi fikk mulighet til å besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen fordi Galdikas og hennes virksomhet har et forhold til eierne av Adventure Indonesia som går 40 år tilbake i tid.  Adventure Indonesia er den turoperatøren vi har tatt hjelp av for å planlegge vår reise i Indonesia. Vi forpliktet oss til å gi en donasjon til OCCQ under besøket.

Da vi våknet dag tre på vår reise, var klokken ett om natten. Vi var lys våkne. Rundt oss var det bekmørkt og luften var fuktig. Båten gynget lett og vi kunne høre lyden av sirisser fra regnskogen utenfor. Etter hvert sovnet vi igjen og våknet igjen før solen sto opp. I dag skulle vi møte orangutangene!

Klotokens mannskap besto av vår guide, Adi, halvt Dayak, kapteinen, hans kone og sønn. Maten ble laget av kapteinens kone i et meget enkelt kjøkken. Oppvasken ble også tatt av kapteinens kone, i plastbaljer med vann fra elven.

Da kapteinen kastet loss denne morgenen og båten fortsatte videre opp Sekonia-elven, ble vi servert frokost i solen på øvre dekk. Langs elven så vi neseaper og makakaer. Fra jungelen hørtes en kakofoni av fuglekvitter og apehyl.

Orangutangene får mat

Første stopp var fôringsstasjonen Pondok Tanggui klokken ni. Vi gikk i land og Adi ledet oss en km inn i regnskogen, frem til fôringsplattformen. Klokken 9 kom rangerne med mat; mengder med bananer. Sammen med mange andre sto vi og ventet spent på at orangutangene skulle komme. Etter 40 minutter kom den første. Det knaket i grener og ut av jungelen kom en vakker, rød «dame». Hun satte seg til rette på plattformen og tok for seg av «bordets gleder» – bananer.

Da rangerne kom med melk i en stor bolle, var lykken stor. Melken ble drukket i løpet av sekunder og bollen ble slikket godt – flere ganger. Etter hvert kom flere aper, noen med barn. De fleste orangutangene spiste på

plattformen. Noen skrelte bananer i en fei og dyttet munnen full, for deretter å klatre opp i trærne og ta bananklumpen ut igjen og nyte den i fred. Andre var så vidt innom plattformen og grafset til seg bananer, puttet dem hele i munnen og fylte hendene, og klatret tilbake inn i regnskogen for å nyte måltidet i ensomhet.

Etter 2 timer måtte vi forlate området. Apene var forsvunnet inn i regnskogen igjen.

Camp Leakey

Vi gikk ombord i klotoken og ble servert lunsj på øvre dekk.  Ferden gikk videre oppover elven til Camp Leakey, og vårt neste møte med de røde apene.

Vi ankom Camp Leakey før 14. Det gjorde veldig mange andre også. For å komme i land, måtte vi gå over en annen båt og opp på bryggen. Adi viste vei på stiene inn mot fôringsplattformen. På veien viste han oss

kjøttetende planter, planter som ble brukt som medisin mot nyresten, høyt blodtrykk, bra for fordøyelsen, bra for huden osv. Adis mor var dayak. Hun vokste opp i jungelen og hadde lært Adi mye om hvordan man kan bruke den.

Vel fremme ved fôringsplattformen, fant vi oss en plass med god sikt. En stor hann-orangutang var allerede på plass i trærne nær plattformen. Et enormt, vakkert dyr. En voksen hann-orangutang blir 120-150 cm høy og veier opptil 120 kg. Maten ble servert, bananer igjen og kokosnøtter. Inn fra sidelinjen, 20 cm fra Peters ben kom en sulten frøken. Snart var også denne

plattformen full av store røde aper pluss noen små apebarn. Vi gledet oss over å se dem på dem og deres menneskeliknende oppførsel. Og mon tro syntes de ”apene” på andre siden av snoren var litt merkelige også?

Da tiden for fôring var over, gikk vi tilbake til båten. På vei dit fortalte Adi en historie om en engelsk turist som ville bade i elven etter at han hadde besøkt Camp Leakey. Mannen badet med to innfødte. Han kom ikke tilbake i live. Han ble drept av krokodiller. Krokodillene hadde ikke spist han. De likte vel ikke turister…

Vel om bord i klotoken, etter å ha hilst på noen makakaer som ville ha min vannflaske, ”tøffet” båten nedover Sekonyer river mot byen og sivilasjonen. Vi ankret opp for natten ved elvebredden. Båten ble fortøyd med tau knyttet til palmeblader.

Middag ble servert på øverste dekk og det var tid for å sove. Vi ble gynget i søvn mens sirissene spilte sin intense sang.

 

 

Omsider er vi på vei, nesten syv måneder etter at vi bestilte flybilletter til Singapore. Det har vært en lang sommer. Været har vært fantastisk, men vi har vært på jobb. Endelig er det vår tur til å ha ferie. Og hvilken ferie!

Så langt har alt gått etter planen. Taxien til Lysaker stasjon kom fem minutter før tiden. En artig, godt pålest pakistansk taxisjåfør kom klokken 06:25. Han fortalte oss om hans hjemsted i Punjab, og om jordskjelvet i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Det er viktig å prate med taxisjåfører. Vi lærer alltid noe av dem – om deres hjemland, eller om det landet vi besøker.

Litt nervøse før denne reisen. Vi visste at vi hadde bare en time og 45 minutter fra flyet vårt skulle lande i Singapore til flyet videre til Kalimantan/Borneo skulle lette. Vel fremme på Gardermoen, leverte vi bagasjen. Vi fikk merket den med ”priority” slik at den skulle komme først på bagasjebåndet i Singapore.  Flyet landet 20 minutter før tiden. Vi hentet bagasjen, og gikk gjennom toll og passkontroll på få minutter. Singapore har god logistikk.

Vi hastet videre til Scoots (Singapore Airlines rimelige alternativ) innsjekkingsdisk. Ingen kø der heller. Vi var reddet og kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen med lavere skuldre og vissheten om at reisen ville gå som planlagt. Trodde vi.

Java, Indonesia

Da vi mellomlandet i Surabaya på Java, hentet vi bagasjen og gikk gjennom passkontrollen og ut i ankomsthallen, i den tro at det skulle stå en guide å vente på oss der med Ms Soelvi Anette Almankaas på forhåndstrykt skilt. Men, nei… Vi så ingen. Damen i informasjonen ropte opp guiden fra Adventure Indonesia over høyttaleren, men ingen kom.

Det var da det demret litt i mitt hode. Skulle ikke vi ta oss hele veien til Kalimantan (Borneo) å egen hånd? Jovisst, det var det det sto i programmet. Men hvor var den siste billetten? Hvilket flyselskap skulle vi reise dit med? Helt ærlig, vi ante ikke, men damen i informasjonen visste at Nam Air flyr til Pangkalan Bun, Kalimantan. Ut shuttlebus i 15 minutter og inn til innsjekkingsdesken til Nam Air. Vi la frem vår utfordring og våre pass og vips var vi og bagasjen vår sjekket inn.

Pangkalan Bun

På flyplassen i Pangkalan Bun sto guiden Adi og ventet på oss. Han tok oss med i taxi til bryggen der klotoken, en indonesisk båt, som skulle ta oss opp elven til Camp Leakey og orangutangene.

For å kunne komme ut til båten, måtte vi gå gjennom hjemmet til en indonesisk familie, og ut på en brygge som hadde sett bedre dager.

Vel om bord i klotoken, som skulle være vår hjem de neste to dagene, fikk vi anvist suite med balkong på øvre dekk. Virkelig i Golden Trekkers stil. Peter var sikker på at det var der vi skulle sove, men jeg tvilte… Peter fikk rett. Vi skulle sove på øvre dekk – utendørs – i en seng redd opp med Mr. Bean lakener. Det var både dusj og toalett om bord. I toalettet spylte man ned med en øse vann, og dusjen var ubeskrivelig. Men den virket.

Utsikten var upåklagelig! Elven, regnskogen og neseaper i trærne langs elvebredden.

Vi ble servert et nydelig måltid i vår suite. Mannskapet hengte opp myggnett og vi kunne legge oss på madrassene på gulvet sammen med Mr. Bean. Utenfor hørte vi jungelens lyder, og bølgeskvulp.

 

Vår første reiseetappe var unnagjort. Vi var fremme i Indonesia.

 

Tiden fra vi kom hjem fra Madrid har vært fylt med jobb og jeg fikk aldri skrevet noen ordentlig avslutning på Madridturen. Jeg begynte i ny jobb 1. mai og ble kastet rett ut i medarbeidersamtaler, lønnsforhøyelser og halvårsavslutning.

Men man skal alltid fullføre det man har startet og derfor skriver jeg om de siste dagene i Madrid her.

Dag tre i Madrid

Vi var aklimatisert. Frokosten skulle inntas på en restaurant på Gran Via. Vi visste hvor vi skulle gå. Trengte ikke nøle, trengte ikke se på kartet.

Frokosten var  spansk omelett og flauta med Iberico skinke, kaffe og ferskpresset appelsinjus. Etter en time i solen, gikk vi og kjøpte billetter til Hop on hop off. Hop on hop off er en enkel måte å se de viktigste severdighetene i en by på. Vi passerte Puerta Alcala, Banco de Espanha, Palacio Real, Plaza Mayor. Mercado de San Miguel, forbi Pradomuseet, Puerta del Sol. Da vi kom til «vår» gate, Gran Via, hoppet vi av. Lunsj sto for tur. Truende skyer på himmelen. Så kom regnet. Jeg kjøpte en paraply. Peter skulle som vanlig ikke gå under med meg. «Jeg tåler da vann», var hans kommentar, for så å stikke hodet inn under paraplyen likevel.

Dagens lunsj skulle inntas på Mercado de San Miguel, Madrids fantastiske matmarked med spanske, og andre Middelhavsdelikatesser, viner, Cava, øl og sangria. Vi gikk fra disk til disk og nøt pinxos med gambas, laks og skinke, verdens mykeste bøffelmozarella og krabbesalat med sjøgress. Vi spiste kroketter, kråkeboller og fantastiske oster. Vi drakk cava og sangria.

Mellom munnfullene, klaget Peter over uskarpe bilder tatt med mobiltelefonen. Den er to år og det er på tide å bytte den ut. Jeg tok likevel en titt på den og oppdaget at plasten fremdeles satt på linsen… Straks tok gubben skarpere bilder! Hva kan man si…?

Regnet ga seg og vi kunne gå ut i gatene igjen og tilbake til hotellet.

Etter et par-tre timer på rommet med bloggskriving og bilderedigering, gikk vi ut i en av sidegatene til hotellet. Der fant vi et tapassted med flere spanjoler enn turister. Sangria og tapas; batatas bravas, kroketter, Ibericoskinke, Manchegoost. God stemning i restauranten.

Dag fire i Madrid

Ny dag, nye muligheter. Værmeldingen viste regn. Solen skinte fra skyfri himmel. Vi gikk bortover Gran Via. På fortauet utenfor HM hadde det samlet seg en menneskemengde. Det var en demonstrasjon mot HMs utnyttelse av arbeidskraft i utviklingsland.

Flautas, appelsinjuice og kaffe til frokost. I dag ville vi ta livet med ro, vandre gatelangs i Madrid og besøke galleriet der en kubanske kunstneren Ernesto Villanueva stilte ut sine bilder i 2015. Ernesto Villanueva er en kunstner vi kom i kontakt med i hans galleri på Obispo, shoppinggaten i Havana, Cuba. Dessverre var galleriet stengt og ingen av Villanuevas bilder var utstilt der lenger.

Vi satt på en lokal pub og drakk øl. Her fikk man ikke peanøtter til ølen, men stekte poteter og chorizo.  Et annet sted fikk vi en liten skål paella til vinen.

Dagen ble avsluttet på steakhouse med en skikkelig bakt potet til!

Dag fem i Madrid

Frokost med skinke og ost, kaffe og ferskpresset appelsinjuice. Denne dagen sto Prado for tur. Prado museet er enormt, det var langt mer enn vi kunne overkomme på en dag. Her er utstilte verk av Goya, Rembrandt, Rafael og mange fler. Vi jaktet på bildet, Las Meninas av Diego Velazques, som er inspirasjonen til kunstinstallasjonene Las Meninas som består av over 80 figurer dekorert av kulturpersonligheter i Spania.

Lunsjen på fortausrestaurant; burger med chips og guacamole.

Etter lunsj fortsatte jakten på flere Las Meninas. Vi fant mange, men langt fra alle.  På Puerta del Sol, Madrids midtpunkt (0 km til sentrum) ,  står Madrids byvåpen, Bjørnen og jordbærtreet. Plassen er alltid full av folk; tursiter, jøglere, selgere og lommetyver (de hørte vi bare om).

Den siste kvelden i Madrid, tilbragte vi i området rundt Plaza Mayor. Mange turistfeller, men også mange hyggelige steder. Vi fant et lite sted og spiste… tapas!

Den siste dagen i Madrid

Siste dagen sto vi opp tidlig, pakket kofferten og sjekket ut av hotellet, før vi gikk ut i byen for å finne en frokostrestaurant. De siste innkjøpene ble også gjort; lagrede Iberico-skinker og manchegooster., drammeglass til barna (vi har kjøpt glass til dem på alle våre turer).

Lunsj i Mercado San Miguel – ny omgang med ubeskrivelige delikatesser.

Tid for å forlate Madrid. Vi har hatt seks fantastiske dager. Madrid har fantastisk mat, ubegrenset shopping, kultur og underholdning for enhver smak.

Endelig hadde Peter fått jule- og bursdagspresangen sin.

 

Madrid! Vi kom hit onsdag ettermiddag, halv seks. Solen skinte og det var i overkant av 20 grader. Hotel Atlantico, der vi bor, ligger virkelig midt i smørøyet, på Calle Gran Via. Her vrimler det av mennesker. Gaten er et shoppingmekka og tapasbarene ligger tett.

Da vi ankom hotellet, hvilte vi litt og så bar det ut i gatene.

Gigantiske Zara- og HM-butikker. McDonalds i et standsmessig bygg. I sidegatene er det mange små, lokale tapas- og ciderbarer. Vi valgte oss en bar – litt tilfeldig, men med tilsynelatende lokal kundekrets. Et himmelsk lite måltid med manchego ost, Iberica skinke og Iberica filet, grønne oliven, canapes med reker og tomat… Og to øl. Det kalles lykke!

Klokken 23:15 denne kvelden hadde vi en reservasjon på verdens eldste restaurant (iflg. Guiness World Record), Restaurante Botin. Spedgris  sto på menyen.

Nede i en eldgammel kjeller fra 1725, ble vi servert en kvart ovnsstekt «grisekno» hver – med poteter. Smaken var som ribbe, men kjøttet var mørere . Ubehagelig å se hva man spiste… God stemning med god vin og levende musikk. Tre spanske musikkstudenter med banjo og gitar fremførte tradisjonell spansk musikk.

Dag to i Madrid

Sen frokost på Pans. Vandring gatelangs.

Pinxo-lunsj med sangria på TXapela på Gran Via. Ved bordet ved siden av oss satt en eldre, spansk mann. Han pratet i vei med Peter, kommenterte maten vi valgte og kom med gode råd om hva vi burde spise – alt på spansk. Da Peter presenterte seg som Pedro og meg som Silvia, fikk vi kortet til Guillermo, som han het. Han viste seg å

være en pensjonert bokbinder. Etter at mennene hadde tatt farvel ved to-tre håndtrykk, og Guillermo hadde kysset min hånd fem ganger, gikk vi hver til vårt. «Ring meg om dere er i Madrid en annen gang, jeg har både fasttelefon og mobil», var avskjedsordene.

Gatelangs i Madrid

Vi vandret videre til Plaza de Espana med statuen av Don Quijote, og deretter til slottet der den spanske kongefamilien bor, Palacio Real. Drikkepause på en gammel vinbar. Her fikk vi en liten skål med paella til drinkene. Neste mål var Plaza Mayor, det store torget i Madrid.

Torget ligger i gamlebyen og er omkranset av mektige bygninger. På dagtid er det fylt med gjøglere og muligheter for å ta bilder med flamenco- eller matadorkostymer.  Rundt hele torget ligger restauranter som serverer spanske spesialiteter til langt høyere priser enn ved Gran Via. En stor opplevelse var Mercado San Miguel. Vi gikk gjennom dette fantastiske matmarkedet som huser over 30 spisesteder. Vi var enige om at morgendagens lunsj skulle inntas her!

Bena begynte å bli slitne. Vi vandret i retning hotellet vårt på Gran Via, over

Puerta del Sol, plassen som regnes som midten av Madrid og midten av Spania. Her var mange levende Disney-figurer og folk som hadde kledd seg ut som statuer. Snart kom vi tilbake til hotellet. Vi hadde nok tilbakelagt 5-6 km så langt denne dagen.

Så var det middagstid – klokken ti om kvelden. Vi gikk tilbake til Plaza Mayor og bestemte oss for å spise på Museo de Jamon. Denne restauranten viste seg å være en skikkelig turistfelle, dårlig tapas til høye priser. Til alt overmål begynte det å blåse og regne. Vi fant en taxi og dro tilbake til hotellet.

Våre første 30 timer i Madrid var over. 30 fantastiske timer i en metropol med lang historie og en spennende kultur.

Over alt hvor vi går i byen treffer vi på Las Meninas. Les mer om de små jentene her: Las Meninas

 

 

 

 

 

 

 

Sommeren nærmer seg…   På tide å vekke bloggen til live igjen.

Desto større grunn til å drømme seg bort til varme og sol og nye eventyr!

Sommerens flybilletter er bestilt. Vi (les: jeg ) dro til litt ekstra i år og bestilte premiumbilletter med Singapore Airlines – til nettopp Singapore! Vi reiser i august. Singapore er en fantastisk by og et flott utgangspunkt for reiser i Asia. Vi tenkte vi skulle avslutte ferien vår i Singapore, på et av byens fantastiske hotell, helst på Marina Bay Sands. Men før vi sjekker inn i Singapore, skal vi reise rundt i Indonesia 15-17 dager.  Vi er fremdeles på planleggingsstadiet. Vi har tatt kontakt med tre turoperatører, en britisk, en indonesisk og en norsk. Vi venter på svar fra den norske, Eastern Travel & Tours, som vi reiste med til India i 2014.

Og sommerens opplevelser blir…

Vi er i dialog med den indonesiske turoperatøren, Adventure Indonesia., og forslagene så langt er meget lovende og spennende! Det blir templer og vulkaner på Java, graver og stammer på Sulawesi, og orangutanger og annet dyreliv i Kalimantan, indonesisk Borneo. Det er jeg som trumfer igjennom orangutangene nok en gang. Det er ikke noen hemmelighet at jeg har en sterk fascinasjon for disse vakre, røde primatene (og andre aper).

Peter og jeg har to skjønne adoptivsønner på Borneo, Peanut i Sepilok i Sandakan på den malaysiske delen av Borneo, og Gito i Ketapang, West Kalimantan på den indonesiske delen av Borneo.

Når eventyrene er over, tenkte vi å roe ned på en sandstrand på Bali i noen dager. Ikke for det, selv om vi har vært på Bali tidligere, er det mye vi ikke har sett, så noen utflukter blir det nok der også.

De siste dagene før vi skal fly hjem, sjekker vi inn på hotell i Singapore. Tror jeg skal skrive til Mira, vår filippinske venninne i Singapore, og fortelle at vi kommer. Hun har nok noen tips til oss.

Gjett om vi gleder oss til sommeren!

 

 

Da våknet vi den tredje dagen i Beijing, etter å ha skrevet blogg til klokken var halv tre om natten. Vi var alene. I dag skulle vi selv finne ut hva vi skulle gjøre.

Vi bodde sentralt – noen hundre meter fra Beijings store shoppingdistrikt, Wangfujing. Ergo bestemte vi oss for at frokosten skulle inntas i det området. Vi endte opp med kinesiske pannekaker, pannestekte dumplings, og dumplings som ikke engang Peter spiste opp.

I dag MÅTTE vi ha kaffe. Man har ikke kultur for å drikke kaffe i Kina og vi måtte av og til lete etter en god kopp kaffe. I kjøpesenteret AMP fant vi Dunkin’ Donut med espresso og berlinerboller og to gode lenestoler. Vi ble sittende en stund.

Vi vandret videre nedover Wangfujing, inn og ut av butikker. Peter «måtte» en tur innom nightmarket for å se på grillspydene med levende skorpioner og kakerlakker som skulle friteres og spises. Det var høy aktivitet på markedet, til tross for at det var midt på dagen. Folk skulle

kjøpe lunsj. De kjøpte mye rart på pinner, men ingen kjøpte skorpioner og kakerlakker. Peter fikk et nesten uimotståelig tilbud av en tysk kineser: «Jeg betaler og du spiser skorpionene». Peter, som den økonomiske mann han er, ble selvføgelig fristet, men takket til slutt nei. Lurer på hvem som spiser disse dyrene, når ikke kineserne gjør det?

 

T-banen

Disse tre dagene på egenhånd har vi prøvd ut t-banesystemet i Beijing. Det er veldig nytt, moderne og effektivt, men du bør vite hvilken stasjon du skal til og ikke regne med med hjelp.

Engelskkunnskaper er mangelvare i Beijing, til tross for at engelskundervisningen starter i 6-årsalderen. Sommer-OL 2008 i Beijing har bidratt til at skilt og mange instruksjoner er skrevet på engelsk i tillegg til kinesisk.

Til tross for forståelig skrift, har vi klart å ta banen til feil stasjon og feil vei. Vi har  tatt taxi fordi vi ikke har funnet stasjonen noen har forklart oss veien til – på kinesisk… Og vi har endt opp med å gå hjem fordi vi ikke fant ut hvilken perrong  banen gikk fra (bare en stasjon, da).

Beijing Zoo

Vi har tatt t-banen til Beijing Zoo, f.eks. Det var jeg som ville se pandaene. Vi fikk se tre stykker. De lever ikke akkurat under de beste forhold. Men enda verre var det med apene. Vi bestemte oss for at vi ville hilse på sjimpansene og orangutangene.  Vi fant ingen orangutang. Sjimpansene hadde fryktelige forhold; små bur med murgulv og klatrestativ i metall. Dyrene var grå og hadde dårlig pels. De så apatiske ut. Vi måtte bare gå derfra. Orket ikke ta bilder av de triste vesenene og deres skjebner.

En kveld tok vi taxi til Beijing Hutonger (kostet hele 20 kroner for 15 minutter med taxi) Dette er gamle Beijing. Her er det lave hus og tradisjonelle butikker. Vi tilbragte en times tid i en butikk som solgte te og tilbehør. Vi satt ned, drakk te, pratet med de som drev butikken, og handlet selvfølgelig av dem. En hyggelig og morsom stund. Selv om vi ikke forsto alt hva de sa, og omvendt, hadde vi en felles humor.

Vi har også tatt t-banen til Silkemarkedet i Beijing. Ikke akkurat hva jeg vil kalle marked, men fire etasjer med nesten ekte og ekte merkevarer. Vi gikk gjennom alle etasjene og endte opp med å sitte ned i et tehus og drikke oolong te og handle gaver til oss selv og andre. Wei Wei var 25 år og en dreven selger. Hun snakket et forståelig engelsk og hadde mye å fortelle. Vi gikk derfra med tunge poser.

Da Dong Roast Duck

En kveld gikk vi på Da Dong Roast Duck restaurant. Restauranten er ratet høyt på Tripadvisor.

Vi gikk til fots, og fant ikke frem. Da spurte vi to unge gutter om veien. De kunne ikke noe særlig engelsk, men brukte telefonen for å oversette og for å vise oss veien. Vi gikk i den retningen de sa, men de kom løpende etter oss fordi de hadde gitt oss feil retning. Vi gikk i retningen vi trodde de pekte ut og da kom de jammen løpende en gang til, helt anpustne, fordi vi gikk feil. De pekte ut restauranten for oss, høyt oppe i et kjøpesenter. Mange bra restauranter ligger i kjøpesentre her.

På menyen denne kvelden, på Da Dong Roast Duck Restaurant, sto selvfølgelig Peking and. Vi kunne følge med på hvordan de tilberedte  anden over åpen varme. Anden ble servert med  finsnittet agurk, vårløk, nepe, pannekaker, Hoisinsaus og Kaluga-kaviar. Et nydelig måltid.

 

 

Observasjoner til fots

Det vi har gjort mest av i Beijing, er å gå. De første to dagene med Jessie, vet vi at vi gikk omkring 30.000 skritt – hun registrerte jo skrittene. Disse tre dagene på egenhånd, har vi nok gått 5-7 km om dagen. Avstandene er store her i Beijing. Gatene er minst seks felt brede.

Hver kveld har vi gått de samme 7-800 meterne ned til shoppingområdet i Wangfujing.  Hver kveld kommer vi til de eksklusive butikkene (Max Mara, SportMax m.fl.).

Hver kveld danser en gruppe mennesker en slags kinesisk «linedance». Litt lenger ned i gaten, danser en annen gruppe. Ikke noe man melder seg på, man møter bare opp.

Når vi har gått enda noen meter videre, har vi kommet til den katolske kirken i Beijing. Hver kveld danser folk tango på plassen utenfor den katolske kirken. Herrene engasjerer damene, men enkelte damer danser med hverandre. Et slags live kinesisk Tinder? Man kan bare undre.

The End

Siste kvelden. Vi valgte japansk mat. Et godt valg. Delikate japanske retter med røkt laks, reker, svinefilet og tilbehør. Japansk øl, Asahi, og varm sake.

Etterpå vandret vi de 7-800 meterne tilbake til Prime Hotel Beijing. Fordi de som tigger hver kveld. Forbi de som selger streetfood fra den lille vognen sin. Forbi alle de eksklusive bilene utenfor hotellet. Forbi resepsjonen, der nesten ingen snakker engelsk. Inn på rommet i niende etasje for siste gang.

Vi er kommet til slutten av denne reisen – en passe blanding av kultur, opplevelser og vandring gatelangs. Mennesker som har lært oss noe, som vi har ledd med, til tross for språkbarrierer. Vi har lært historie. Vi har lært om dagens kinesiske samfunn. Vi har levd en drøm og en fantasi fra vi var små, men de små kinesiske barna med store mager grunnet feilernæring, som vi så på tv på 70-tallet, finnes ikke lenger – i hvert fall ikke i Beijing.

Uken i Beijing – en reise som har satt spor.

Dag to i Beijing. Ny dag, nye muligheter. Og er man på ferie langt hjemmefra, er mulighetene definitivt nye og mange. Denne dagen skulle vi besøke Den kinesiske mur og Sommerplalasset.

Den kinesiske mur – Wànlǐ Chángchéng

Den kinesiske mur sto for tur. 70 km i bil. Søvndyssende.
Vi ankom Mutianuy der vi skulle «bestige» muren. Jessie spurte som vanlig om vi ville innom toalett.

Toaletter i Kina

Toaletter i Kina er ikke alltid som toalettet hjemme. De tradisjonelle toalettene er et hull i bakken – av metall selvfølgelig. Man blir relativt stiv i bakbena når man sitter på huk over hullet og forsøker å unngå stenk på klær og sko. Ikke nok med det, det finnes ikke toalettpapir på disse toalettene. Har man vært så smart at man har tatt med deg noen tørk, ligger vel de i lommen på jakken eller, enda verre, i vesken som henger der opp på knaggen. Og har man glemt papir… ja, vi har vel alle opplevd det…

Peter hadde forresten en morsom opplevelse. Utenfor et toalett var en toalettpapirautomat. Papiret var gratis, men man måtte se inn i et kamera på automaten for å få sine tilmålte tørk. Peter så og så, men fikk ikke papir. Så forsøkte han med et smil og da rant det ut 30 cm – toalettpapir altså! Nok «skitsnakk».

Tilbake til muren

Tilbake til turen til muren. Vi ble fraktet med shuttlebuss et stykke oppover fjellet. Deretter måtte vi gå noen minutter. Langs veien vi gikk var det mengder med suvenirboder som solgte t-skjorter, pandaluer og alt mulig stasj, og så var det en Burger King…

Vi skulle ta skiheis opp til selve muren. Det naturligvis ingen t-heis, men det føltes likevel litt underlig å sette seg på skiheis uten ski på bena.  Når vi skulle av, måtte vi springe til side, ikke gli elegant av, som vi gjør med ski på bena.

Resten av veien opp til muren gikk vi til fots. Det var mange trappetrinn. Vel oppe, var det flere trinn… Og en fantastisk utsikt – den mektige kinesiske muren som bukter seg fra fjelltopp til fjelltopp med sine vakre vakttårn, verdens største byggverk, en mur bygget som forsvarsverk mot mongolerne, i perioden 1368-1644. Mange arbeidere mistet livet under bygging av nyte. 300.000 ligger begravet i muren, som dermed er en av verdens største gravplasser.

Det sies at muren kan ses fra månen. Jessie trodde det var en myte. Hvem vet? Vi har ikke vært på månen. Enda…

Vi vandret på Den kinesiske mur et par timer. Opp trapper og ned trapper. Trinnene var i ulik høyde. De kinesiske soldatene som sto vakt på muren kjente trinnene. Det gjorde ikke fiendene som snublet og falt når de forsøkte å innta muren.

Veien ned fra muren vår uten trapper. Vi skled ned i en 1500 meter lang sklie, tilbake til shuttlebussen.

På vei til Sommerpalasset, spiste vi lunsj på en lokal restaurant.

Sommerpalasset

Neste post på programmet var besøk i  Sommerpalasset.

Etter et par timers biltur, inkl. lunsj, kom vi frem til den enorme sommereiendommen som Kinas keisere har tilbragt sine sommere gjennom århundrer. Palasset ligger vakkert til ved den kunstig innsjøen, Kumming, og var bebodd 2-3 måneder i året. Mellom bygningene på eiendommen går en 700 meter lang korridor som er luftig og fresh om sommeren. Og jammen var den luftig i november med null grader og is på vannet også.

Tsu Hsi

Tsu Hsi, Kinas siste keiserinne, tidligere konkubine som fødte keiseren en sønn. Da keiseren døde, sørget hun for at sønnen på 3-4 år ble innsatt som keiser. Hun styrte landet gjennom sin sønn, også etter at han ble voksen. Da sønnen døde, fikk Tsu Hsi innsatt sim lille nevø på tronen. Hun fortsatte å styre via sin nevø. I alt satt hun med den reelle makten i Kina i rundt 30 år. I begynnelsen var hun godt likt, men de siste årene av sin regjeringstid ble hun ondskapsfull. F.eks. krevde hun at det ble laget 150 retter til henne hver gang hun skulle spise. Det ble

dekket opp til henne på tre bord, ett for at hun skulle se på rettene, ett for å lukte og ett for å smake. Dette krevde hun i en tid da hennes folk sultet. Hun ble hatet for det av folket.

Vår sightseeing med Jessie gikk mot slutten. Sjåføren kjørte oss tilbake til hotellet og vi tok farvel med Jessie. Vi har fått en venn i Kina.

 

 

 

Om du trenger guide i Beijing, kan vi anbefale Jessie Di på det varmeste:  http://www.toursbyjessie.com/About.html