Den tredje dagen på Kalimantan våknet vi igjen til lydene fra regnskogen, fugler, aper, innsekter – det er fantastisk å starte en dag med regnskogen som ”bakteppe”. I dag skulle forhåpentligvis min drøm gå i oppfyllelse – å få ha orangutanger på nært hold, kanskje få holde en, til og med… Vi skulle besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen (OCCQ)
Frokosten ble ”som vanlig” servert på øvre dekk og ”som vanlig” besto frokosten av toast, eggerøre, minibananer (himmelsk søte) og flytende jordbærsyltetøy. Båten fosset nedover elven mot Kumai, byen der båten la til. Vi skulle bli hentet av en guide ved bryggen og kjørt til OCCQ.
Vi kom inn i den meget lokale restauranten som lå i tilknytning til bryggen (etter å ha gått gjennom privatboligen til eieren av båt, brygge og restaurant). Der lå det beskjed til oss om at Dr. Biruté Mary Galdikas, grunnlegger av Camp Leakey, OFI og OCCQ ønsket å treffe oss en time senere. Det var en hyggelig beskjed å få. Vi hadde ikke forventet annet enn at noen viste oss rundt på senteret. Vi ble servert kaffe og noen av de ansatte smilte lurt da de tilbød oss durian-frukt. Denne frukten lukter ubeskrivelig ubehagelig, men smaker veldig søtt og er høyt elsket, både av mennesker og dyr, i Sør-Øst Asia. Dog er det forbud mot å ta den med inn på hoteller og offentlig kommunikasjon.
OCCQ
Da vi ankom OCCQ, ble vi bedt om å vente på professoren, hun var forsinket. Senteret var inngjerdet og vi måtte vente ved vakten utenfor bommen. Etter 45 minutter kom Dr. Galdikas’ assistent gjennom 30 år, for å hente oss. Hen meget søt og hyggelig indonesisk kvinne. Hun tok oss med til kontoret der vi fikk sette igjen veske, sekk og fotoutstyr. Det er ikke lov til å fotografere på området. Vi fikk utdelt munnbind til bruk i nærheten av orangutangene og ble bedt om å vaske hendene.
Hun viste oss rundt, fortalte og forklarte. Vi fikk se området der de voksne orangutangene hadde sine bur. Der fantes det store hannaper som ventet på å bli satt fri, Der var en mor med unge som var skadet og hadde hatt behov for medisinsk hjelp.
Noen bur var tomme. Denne dagen var det hunnene sin tur til å gå på jungelskole. Hannene måtte vente til neste dag. Noen viste sin tydelige misnøye med det ved på lage prustelyder og strekke hendene ut mot oss, som om de var uskikkelige barn.
Assistenten tok oss med ut i jungelen. Det var bygget gangveier av tre slik at vannet kunne renne under dem i regntiden, og de ansatte slapp å bli våte. Vi kom til stedet der de store hunnene hadde sitt skoleområde. Assistenten lokket på apene, men ingen kom. Vi måtte returnere med uforrettet sak.
Ny runde med håndvask. Vi ble tatt med til ungdommenes jungelskole. Der traff vi 6-7 ivrige typer som gjerne skulle hilse på oss. En vakker hunn fikk beskjed om å sette seg ned. Hun ble fornærmet og gjemte seg under en bastmatte. Klassens klovn og urokråke, en fyr som var altfor tynn og feilernært, (Han var sannsynligvis hentet hos en lokal familie som hadde
hatt han som kjæledyr og fôret han med ris), gjorde mange forsøk på å komme bort til oss. Til slutt lyktes han nesten. Han tok meg rundt håndleddet – en varm liten hånd, men så ble han tatt bort. Han kvitterte med å stupe kråke over hun som lå under bastmatten. Igjen og igjen kastet han seg over henne, pakket matten over henne. Som å se et lit barn leke og herje.
Ferden gikk videre til solbjørnene. På vei dit så vi en kassuar, fugl fra Papua, som var blitt hentet i en nedlagt dyrehage. Vi fikk se facilitetene til bjørnene – bur med utgang til noen mål skogområder. Noen av bjørnene skulle settes fri etter hvert, mens andre var for gamle og måtte fortsette å leve på senteret.
De små orangutangene
Nå nærmet vi oss besøkets absolutte høydepunkt: Besøk i ”nursery school”. Etter nok en håndvask, gikk vi til området der de minste, foreldreløse orangutangene holdt til. De hadde bur der sov sammen. Da vi kom, hadde de små akkurat blitt dusjet. Det var varmt mitt på dagen og de trengte en avkjøling. Vi fikk beskjed om å sette oss på en benk ved klatrestativene til ”nursery school”.
Så kom de små! De kom trillende og trampende med utstrakte hender. De ville opp til oss. Men fordi vi kunne bære med oss smitte, fikk de ikke lov til å komme i nærkontakt med oss. Likevel… i løpet av den halve timen vi tilbragte med de små, klarte de å nå bort til oss noen ganger. Lille Doris så rett på meg da hun kom til lekeplassen. Hun gikk mot meg med utstrakte hender, men en oppmerksom passer stanset henne – flere ganger. Til slutt klarte hun å klatre opp på mitt fang og legge armene rundt halsen min. En annen liten krabat klatret opp på Peters rygg og la armene rund halsen hans.
Etter hvert mistet vi nyhetens interesse og en durian frukt i klatrestativet fikk all oppmerksomhet. En smarting tok frukten og klatret til topps i stativet for å kunne spise den i fred. Det var ikke lett. Til slutt endte hu opp med å måtte dele med seg. Tiden med orangutangene var over.
Professor Galdikas
Nå skulle vi treffe professor Galdikas. Vi hadde 40 minutter til rådighet. Galdikas var en meget pratsom dame og vi fikk et innblikk i hennes kamp for orangutangene, samt indonesisk politikk og hennes syn på indonesisk økonomi. Tiden gikk fort og vi hadde et fly å rekke. Dr. Biruté Galdikas ville ikke gi slipp på oss. Vi måtte rive oss løs. Hun fulgte oss de 200 meterne bort til bommen, tok et bilde av oss og gav oss et kyss på hvert kinn og ønsket oss velkommen tilbake.
Vi hadde hatt noen uforglemmelige timer på Orangutan Clinic Center and Quaranteen. Takk for at vi fikk denne unike muligheten!
Vår sjåfør fulgte oss til flyplassen i Pangkalan Bun. Vi sjekket inn og ferden gikk til Yogyakarta via Jakartas flotte nyrenoverte fyplass. I Yogyakarta, eller Jogja, som det heter på ”slang”, ble vi møtt av vår guide Dimas, en hyggelig, pratsom og kunnskapsrik fyr på 30 år. Han fulgte oss til hotellet og vi avtalte at han skulle treffe oss klokken 12 neste dag.
Reisens neste kapitel skulle starte.
PS!
Vi fikk mulighet til å besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen fordi Galdikas og hennes virksomhet har et forhold til eierne av Adventure Indonesia som går 40 år tilbake i tid. Adventure Indonesia er den turoperatøren vi har tatt hjelp av for å planlegge vår reise i Indonesia. Vi forpliktet oss til å gi en donasjon til OCCQ under besøket.
