Da vi våknet dag tre på vår reise, var klokken ett om natten. Vi var lys våkne. Rundt oss var det bekmørkt og luften var fuktig. Båten gynget lett og vi kunne høre lyden av sirisser fra regnskogen utenfor. Etter hvert sovnet vi igjen og våknet igjen før solen sto opp. I dag skulle vi møte orangutangene!
Klotokens mannskap besto av vår guide, Adi, halvt Dayak, kapteinen, hans kone og sønn. Maten ble laget av kapteinens kone i et meget enkelt kjøkken. Oppvasken ble også tatt av kapteinens kone, i plastbaljer med vann fra elven.
Da kapteinen kastet loss denne morgenen og båten fortsatte videre opp Sekonia-elven, ble vi servert frokost i solen på øvre dekk. Langs elven så vi neseaper og makakaer. Fra jungelen hørtes en kakofoni av fuglekvitter og apehyl.
Orangutangene får mat
Første stopp var fôringsstasjonen Pondok Tanggui klokken ni. Vi gikk i land og Adi ledet oss en km inn i regnskogen, frem til fôringsplattformen. Klokken 9 kom rangerne med mat; mengder med bananer. Sammen med mange andre sto vi og ventet spent på at orangutangene skulle komme. Etter 40 minutter kom den første. Det knaket i grener og ut av jungelen kom en vakker, rød «dame». Hun satte seg til rette på plattformen og tok for seg av «bordets gleder» – bananer.
Da rangerne kom med melk i en stor bolle, var lykken stor. Melken ble drukket i løpet av sekunder og bollen ble slikket godt – flere ganger. Etter hvert kom flere aper, noen med barn. De fleste orangutangene spiste på
plattformen. Noen skrelte bananer i en fei og dyttet munnen full, for deretter å klatre opp i trærne og ta bananklumpen ut igjen og nyte den i fred. Andre var så vidt innom plattformen og grafset til seg bananer, puttet dem hele i munnen og fylte hendene, og klatret tilbake inn i regnskogen for å nyte måltidet i ensomhet.
Etter 2 timer måtte vi forlate området. Apene var forsvunnet inn i regnskogen igjen.
Vi gikk ombord i klotoken og ble servert lunsj på øvre dekk. Ferden gikk videre oppover elven til Camp Leakey, og vårt neste møte med de røde apene.
Vi ankom Camp Leakey før 14. Det gjorde veldig mange andre også. For å komme i land, måtte vi gå over en annen båt og opp på bryggen. Adi viste vei på stiene inn mot fôringsplattformen. På veien viste han oss
kjøttetende planter, planter som ble brukt som medisin mot nyresten, høyt blodtrykk, bra for fordøyelsen, bra for huden osv. Adis mor var dayak. Hun vokste opp i jungelen og hadde lært Adi mye om hvordan man kan bruke den.
Vel fremme ved fôringsplattformen, fant vi oss en plass med god sikt. En stor hann-orangutang var allerede på plass i trærne nær plattformen. Et enormt, vakkert dyr. En voksen hann-orangutang blir 120-150 cm høy og veier opptil 120 kg. Maten ble servert, bananer igjen og kokosnøtter. Inn fra sidelinjen, 20 cm fra Peters ben kom en sulten frøken. Snart var også denne
plattformen full av store røde aper pluss noen små apebarn. Vi gledet oss over å se dem på dem og deres menneskeliknende oppførsel. Og mon tro syntes de ”apene” på andre siden av snoren var litt merkelige også?
Da tiden for fôring var over, gikk vi tilbake til båten. På vei dit fortalte Adi en historie om en engelsk turist som ville bade i elven etter at han hadde besøkt Camp Leakey. Mannen badet med to innfødte. Han kom ikke tilbake i live. Han ble drept av krokodiller. Krokodillene hadde ikke spist han. De likte vel ikke turister…
Vel om bord i klotoken, etter å ha hilst på noen makakaer som ville ha min vannflaske, ”tøffet” båten nedover Sekonyer river mot byen og sivilasjonen. Vi ankret opp for natten ved elvebredden. Båten ble fortøyd med tau knyttet til palmeblader.
Middag ble servert på øverste dekk og det var tid for å sove. Vi ble gynget i søvn mens sirissene spilte sin intense sang.
