Vi sto tidlig opp neste morgen, ganske trøtte, og litt rystet, etter nattens opplevelse. Det blåste kraftig og vinden ulte rundt hyttehjørnene. Hotellets vertsskap hadde ordnet frukt og muffins til frokost. En mengde bittesmå maur hadde inntatt muffinsene, så vi spiste bare frukten. Det var vår siste dag på Vanuatu.
En av hotellets ansatte kjørte oss til flyplassen og vi gikk for å sjekke inn.
Det er artig å sitte på en flyplass på Vanuatu å betrakte folkelivet. Alt er så annerledes enn hjemme. Folk er fargerikt kledd. Kvinnene i sine «Mother Hubbardkjoler» (se vårt innlegg fra Espiritu Santo), mennene i fotballtrøyer eller fargerike skjorter.
Folk fra Vanuatu pakker ikke bare i kofferter og bager, men i pappesker også. «Alle» sender pappesker med ting i. «Ingen» bryr seg om vekten på bagasjen. Noen ble stanset i innsjekkingen, men all bagasje ble med til slutt. For innenlandsflyvninger må man betale flyplasskatt. Den betales cash til en person som sitter bak en disk på flyplassen. Man får en håndskrevet kvittering som stiftes til boardingpassene. 200 vatu (tilsvarer 16 kroner) pr person er hva det koster.
Vi boardet flyet. Det var større enn de andre innenlandsflyene vi hadde reist med på Vanuatu.
Flyreisen tok 50 minutter og det tok 10 minutter få bagasjen. Vi tok taxi til vårt «stamhotell», The Terraces. Der ble vi tatt imot som gamle kjente, spiste frokost og fikk et rom i løpet av 30 minutter – til tross for at det var tre timer til ordinær innsjekking. Vi pratet litt med hotellets consierge, Fabiola.
Vi snakket litt om jordskjelvet vi hadde opplevd på morgenkvisten og hun sa at de hadde jordskjelv på Vanuatu hele tiden. Da vi fortalte fra vårt møtte med Small Nambas, sa hun at hun hadde bodd sammen med stammen da hun var liten, men at hen hadde flyttet med moren til byen, Port Vila.
Rommet var som de forrige to vi hadde bodd på på The Terraces, stort, lyst med en fantastisk utsikt.
Vi satt på verandaen, drakk kaffe og jobbet med bloggen. Senere på dagen gikk vi ned åsen til sentrum.
Det var søndag og mye var stengt, men vi gikk en tur langs havnepromenaden. Vi tok bilder og lette etter et sted vi kunne spise lunsj.
Litt vemodig var det å tenke på at vi var kommet til siste dagen på Vanuatu. Dette lille øyriket ligger så langt borte og sannsynligheten for at vi skulle komme tilbake dit var liten. Det er et fint sted å besøke. Folket på Vanuatu hilser alltid når man går på gaten – gamle og unge. De vinker når vi kjører forbi i bil og vi har ikke merket noe til uærlighet.
Vi spiste en liten pai til lunsj på en restaurant der dykkere og surfere vanket, og tok taxi til hotellet.
Taxisjåføren het Moses. Han spurte om han kunne kjøre oss til flyplassen dagen etter, og vi sa at det var i orden. Han måtte hente oss klokken 5. Han sa at han kanskje ikke kom før 5-10 over fem, men vi måtte ikke bli redde. Han skulle komme, og han skulle ikke drikke om kvelden. Da han hadde satt oss av og kjørt videre, fikk vi en ubehagelig følelses. Vi fikk hjelp av hotellet til å kontakte han og de skulle sørge for at vi fikk transport til flyplassen – enten det var Moses eller en annen sjåfør.
Den store ompakkingen av koffertene startet. De fleste på Vanuatu eier lite og tjener lite. De setter pris på det de får, og vi var blitt oppfordret til å legge igjen ting vi kunne avse. En del av klærne lot vi derfor bli igjen.
The End
Den siste dagen på Vanuatu nærmet seg slutten. Vi avsluttet vårt fantastiske og opplevelsesrike opphold på mystiske Vanuatu på restauranten Stone Grill nede i sentrum.
Et hyggelig og lunt sted der de serverte nydelig Vanuatu-biff på en glovarm lavastein, med valgfritt tilbehør.
Vi skeiet ut med hver vår knallgrønne cocktail til «forrett», og Peter bestilte seg en pannacotta med kokos til dessert.
Da vi skulle tilbake til hotellet, ble vi fulgt til hovedveien av en av de ansatte.Da Peter så en saloon på vei til taxien, trodde han nok at hans drøm om ville vesten (i Vanuatu???) hadde blitt virkelighet.
Det kom en taxi og vi ble kjørt tilbake til hotellet.
Vi pakket de siste tingen og gikk til sengs.
Vi sto opp klokken fire neste morgen. Gjorde oss klare og gikk ut. Hotellets vekter ventet på oss og hjalp oss med bagasjen. Taxien ventet allerede. Moses var tidlig ute! Vi kom frem til flyplassen i god tid for innsjekking, gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Snart var vi ombord i flyet som tok oss ut av eventyret og tilbake til virkeligheten i Sydney.
Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.
