Nok en tidlig morgen utenfor Pullman, Adelaide. Klokken var 5.30 og vi ventet på at taxien til flyplassen skulle komme.
Den virkelig spennende delen av ferien skulle starte. Det store eventyret på sydhavsøyer i Vanuatu, omgitt av turkisblått hav, dekket av frodig regnskog, blant stammer og etterkommere av kannibaler.
Flyreisen til Port Vila, Efate, vårt første stopp, tok seks og en halv time. Vi mellomlandet i Brisbane.
Da vi landet i Port Vila var vi spente på hva som ville møte oss. Flyplassen var enkel.
Fire flyselskap operer der, Virgin Australia, Qantas Airways, Air Vanuatu og AirTaxi. Vi fikk bagasjen og fant en taxi som tok oss til hotellet, The Terraces. Nydelig hotell og flott rom med fantastisk utsikt over lagune og regnskog.
Vi bestilte en halvdags rundtur på Efate til dagen etter og gikk og hvilte oss. Det begynte å regne. Det regnet og regnet. Vi spiste middag mens det regnet, og vi gikk til sengs i regnvær.
Vi våknet om natten av at regnet øste ned og vi våknet til regn neste morgen. Vi var i Vanuatu, et sydhavsparadis. Vi ringte til consiergen og sa at vi vurderte å kansellere utflukten på grunn av regn. Mens hun sjekket ut formaliteter omkring avbestillingen, gikk vi til frokost og da kom solen frem. Vi skulle ut på tur likevel!
Efate rundt
Frokosten ble spist i en fei og vi gikk for å pakke bagen. Vår guide og sjåfør for dagen hentet oss klokken ni. Reiseselskapet vårt var fem australiere. Et par fra Melbourne på vår alder, et yngre par fra Brisbane og en eldre kvinne fra Sydney som reiste alene (hun hadde blitt enke for tre år siden). Vår erfaring med australiere er at de er svært åpne, hyggelige og inkluderende. Et skikkelig trivelig folkeferd.
Først besøkte vi et vannfall. Vannet var klargrønt og omgitt av frodig regnskog. Solen skinte. Vi tok bilder og pratet med vårt reisefølge.
Et lite stopp på stranden var neste post på programmet. Den som ønsket det, kunne bade. Ingen badet, men vi vasset litt slik at vi fikk kjenne litt på vannet.
Deretter kjørte vi videre til the Bue hole. Fantastisk farge på vannet. Vanuatu er kjent for sine «blue holes», nydelige vannspeil av ferskvann.
Vår guide disket opp med et nydelig fruktbord. Ingenting er som å spise frukten der den er modnet i solen. Vi har aldri smakt søtere papaya.
Lunsj ble inntatt på en liten restaurant i tilknytning til et skilpaddereservat. Grillet kylling, pølse og baner servert med søtpotetchips og grønnsaker. Etter å ha spist, gikk vi for å se skilpaddene.
En skilpadde kommer inn på land, legger egg og svømmer ut i sjøen igjen. De ser aldri sitt avkom. Skilpaddeungene klekkes under sanden og i løpet av tre til fem dager kravler de seg opp av sanden og ut i lyset, og begynner deretter sin ferd mot havet. Denne ferden er kanskje 10 meter, kanskje 100, men de små dyrene, som måler omkring 10 cm, er svært utsatt for å bli fuglemat på denne ferden. De som når havet, risikerer å bli spist av fisk. Svært få vokser opp. Derfor finnes det slike reservater rundt omkring i verden. (Vi besøkte et senter i Selingan, Borneo, i 2015.)
Skilpaddesenteret hadde noen hundre skilpadder boende. De som var der fra de ble født, trengte 12 år for å bli sterke nok til å klare livet i havet. Den eldste skilpadden, en hunn, ble påstått å være 260 år, noe jeg er litt usikker på om kan være mulig, da skilpadder vanligvis blir mellom 100 OG 200 år.
Nok om det, vi matet den gamle skilpadden og et par andre store skilpadder med papaya, og de spiste fra hendene våre. Imponerende og spesielle skapninger.
Et besøk på Tanna kaffe inngikk i rundturen. Vi var sent ute, og vår sjåføren kjørte fort på humpete veier. Vi kom frem i tid til at vertskapet kunne ta imot oss, fikk en kort demonstrasjon av kaffebrenningsprosessen, smakte på kaffe og handlet litt kaffe. Kaffen var, som navnet tilsier dyrket på vulkanøyen Tanna.
Dermed var vår rundtur på Efate over. Vi ble kjørt tilbake til hotellet og tok farvel med våre australske venner.
Middag i Port Vila
Etter litt hvile, tok vi en taxi til sentrum. Vi hadde ikke små nok penger til å betale for taxien. I Vanuatu har de fleste butikker, restauranter og taxier lite vekslepenger, og store sedler er nok en sjeldenhet. Taxisjåføren ga oss kortet sitt og ba oss ringe han for taxi tilbake til hotellet og betale for begge turene på tilbakeveien.
Vi spiste middag på Chill, en restaurant vi ble anbefalt av et av de australske parene.
Maten var OK, men vi hadde fremdeles til gode å spise et WOW-måltid i Vanuatu. Da jeg skulle finne kortet til taxisjåføren i vesken min var det borte. Jeg tømte innholdet av vesken på restaurantbordet og fant kortet til slutt. Servitøren ringte etter taxi og jeg samlet sammen tingene mine. Vi gikk ut og ventet på taxien. På vei til hotellet plukket han opp to andre gjester som skulle til samme hotell (dobbel inntekt for sjåføren, ikke halv pris for kundene). Sjåføren fikk en telefon, og da vi kom til hotellet sa han at restauranten hadde funnet mitt førerkort på bordet. Så fikk taxisjåføren to turer til den kvelden – betalt av oss.
Vi gikk til rommet og pakket en bag, for dagen etter skulle vi bestige en av verdens mest tilgjengelige aktive vulkaner på øya Tanna, Mount Yasur.
Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.