Omsider er vi på vei, nesten syv måneder etter at vi bestilte flybilletter til Singapore. Det har vært en lang sommer. Været har vært fantastisk, men vi har vært på jobb. Endelig er det vår tur til å ha ferie. Og hvilken ferie!
Så langt har alt gått etter planen. Taxien til Lysaker stasjon kom fem minutter før tiden. En artig, godt pålest pakistansk taxisjåfør kom klokken 06:25. Han fortalte oss om hans hjemsted i Punjab, og om jordskjelvet i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Det er viktig å prate med taxisjåfører. Vi lærer alltid noe av dem – om deres hjemland, eller om det landet vi besøker.
Litt nervøse før denne reisen. Vi visste at vi hadde bare en time og 45 minutter fra flyet vårt skulle lande i Singapore til flyet videre til Kalimantan/Borneo skulle lette. Vel fremme på Gardermoen, leverte vi bagasjen. Vi fikk merket den med ”priority” slik at den skulle komme først på bagasjebåndet i Singapore. Flyet landet 20 minutter før tiden. Vi hentet bagasjen, og gikk gjennom toll og passkontroll på få minutter. Singapore har god logistikk.
Vi hastet videre til Scoots (Singapore Airlines rimelige alternativ) innsjekkingsdisk. Ingen kø der heller. Vi var reddet og kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen med lavere skuldre og vissheten om at reisen ville gå som planlagt. Trodde vi.
Java, Indonesia
Da vi mellomlandet i Surabaya på Java, hentet vi bagasjen og gikk gjennom passkontrollen og ut i ankomsthallen, i den tro at det skulle stå en guide å vente på oss der med Ms Soelvi Anette Almankaas på forhåndstrykt skilt. Men, nei… Vi så ingen. Damen i informasjonen ropte opp guiden fra Adventure Indonesia over høyttaleren, men ingen kom.
Det var da det demret litt i mitt hode. Skulle ikke vi ta oss hele veien til Kalimantan (Borneo) å egen hånd? Jovisst, det var det det sto i programmet. Men hvor var den siste billetten? Hvilket flyselskap skulle vi reise dit med? Helt ærlig, vi ante ikke, men damen i informasjonen visste at Nam Air flyr til Pangkalan Bun, Kalimantan. Ut shuttlebus i 15 minutter og inn til innsjekkingsdesken til Nam Air. Vi la frem vår utfordring og våre pass og vips var vi og bagasjen vår sjekket inn.
Pangkalan Bun
På flyplassen i Pangkalan Bun sto guiden Adi og ventet på oss. Han tok oss med i taxi til bryggen der klotoken, en indonesisk båt, som skulle ta oss opp elven til Camp Leakey og orangutangene.
For å kunne komme ut til båten, måtte vi gå gjennom hjemmet til en indonesisk familie, og ut på en brygge som hadde sett bedre dager.
Vel om bord i klotoken, som skulle være vår hjem de neste to dagene, fikk vi anvist suite med balkong på øvre dekk. Virkelig i Golden Trekkers stil. Peter var sikker på at det var der vi skulle sove, men jeg tvilte… Peter fikk rett. Vi skulle sove på øvre dekk – utendørs – i en seng redd opp med Mr. Bean lakener. Det var både dusj og toalett om bord. I toalettet spylte man ned med en øse vann, og dusjen var ubeskrivelig. Men den virket.
Utsikten var upåklagelig! Elven, regnskogen og neseaper i trærne langs elvebredden.
Vi ble servert et nydelig måltid i vår suite. Mannskapet hengte opp myggnett og vi kunne legge oss på madrassene på gulvet sammen med Mr. Bean. Utenfor hørte vi jungelens lyder, og bølgeskvulp.
Vår første reiseetappe var unnagjort. Vi var fremme i Indonesia.
