Sommeren 2015 gikk vår ferie til Singapore og Borneo. En av våre destinasjoner den sommeren var «skilpaddeøya», Selingan, som ligger i tilknytning til Borneo. Det var vår første reise i dyrenes rike og vi var spente på hva vi ville få se. Vi fløy fra Kota Kinabalu til Sandakan i Sabah-provinsen på malaysisk side av Borneo. Der ble vi hentet og kjørt til havnen og båten som skulle ta oss ut til Selingan – øya der man jobbet med konservering av hawksbill skilpadder. Båtturen var tøff. Sammen med 10-12 andre personer satt vi i en åpen båt, som holdt høy hastighet over bølgene i Sulu-havet, i rundt to timer. Vi gikk i land på en «øde øy». Flat, med hvite sandstrender og kokospalmer.
Enkel innkvartering i rom med dusj (kaldt vann), to dusjhåndklær og en dobbeltseng. Vi skulle være med på å sette ut skilpadder i havet.
På Selingan bidrar man til at skilpaddene får en litt bedre start i livet. Hunnskilpadder legger egg, de klekkes og hun ser aldri sine barn. Barna må klare seg selv fra første stund. Når en skilpaddehunn legger egg på stranden i Selingan, plukker frivillige med seg eggene, graver dem ned på et overvåket område og setter et nettinggjerde rundt stedet det eggene er gravd ned. Når de kravler seg opp til overflaten, er de trygge i sin lille innhegning. På kvelden legges alle de nyklekte skilpaddene i bøtter og blir tatt med ned til vannkanten. Frivillige og turister hjelper dem deretter ut i havet. På den måten er risikoen for at de blir spist på vei til havet eliminert og noen flere overlever.
Ut mot havet
På ettermiddagen ble vi kalt ut av en av våre «medturister». Det var skilpadder på stranden. Vi løp ut og bort på stranden. Der vrimlet det av små kryp som jobbet seg mot havet. Dette var skilpadder som var klekket utenom senteret.
Da solen var gått ned, ble vi med de som jobbet i skilpaddereservatet for å sette ut de skilpaddene som var klekket i løpet av det siste døgnet.
Etter middag, fikk vi beskjed om å kle på oss og gå ut. Rangerne, dvs. de som overvåket stranden for å se om det kom hunnskilpadder inn fra havet for å legge egg, hadde satt opp lys bak en skilpadden slik at vi kunne se henne legge egg.
Hun var stor, minst en meter lang. Vi måtte stå bak henne. Skilpadder har ikke hørsel og dermed forstyrret vi ikke når hun ikke så oss. Hun la mange egg, opp imot 100. Før hun rakk å grave over eggene, ble de flyttet over til en bøtte og gravd ned igjen innenfor det overvåkede området.
Skilpaddehunnen forsvant i havet. Hun ville komme tilbake neste gang hun skulle legge egg.
Videre på reisen
Neste morgen tok båten oss tilbake til Sandakan. Vi ble hentet på bryggen av guide og sjåfør for å bli kjørt videre til andre møter med dyr i Sabah-provinsen, blant annet for å besøke Sepilok Orangutan Rehabilitation Centre, et reservat for foreldreløse orangutanger, der vi har to fostersønner, Peanut som nå lever fritt i jungelen, og Archie som er under opplæring til et liv i det fri.
