Vi har tilbragt to dager og tre netter i Torajaland. Dager jeg ikke er sikker på om jeg kan beskrive for noen. Dager der fokus har vært ofring av dyr, gravsteder, begravelsesritualer, hodeskaller, menneskeknokler, deltakelse i en lokal begravelse, og hva det vil si å leve med de døde. Det er som en skrekkfilm laget for Halloween. Men her i Torajaland, er dette en del av virkeligheten.
For å gi leserne en bakgrunn for dette innlegget, beskriver jeg kort torajaenes historie: Torajaene er en urbefolkning i sentrale Sulawesi. Befolkningen består hovedsakelig av kristne, men en liten del er muslimer og animister . På begynnelsen av 1900-tallet forsøkte nederlandske misjonærer å omvende disse menneskene, som hadde levd i isolasjon fra resten av verden, til kristendommen. Deres forsøk lyktes først mange år senere da muslimene truet med å ta over makten. Da konverterte de fleste torajaer til kristendommen. Torajaene hadde lang tradisjon for sine mange livsritualer og mange dødsritualer. De nederlandske koloniherrene besluttet at torajaene ikke lenger skulle utføre sine tradisjonelle livsritualer, mens de skulle få beholde sine dødsritualer.
Vi fløy fra Surabaya, Java, til Makassar, Sulawesi, den 8. dagen i ferien vår. Vi kom frem sent og ble hentet av Udin, mannen som skulle være vår guide de neste fire dagene. Han kjørte oss til Aston Makassar Hotell der vi skulle tilbringe natten. Vi bestilte mat til rommet og da vi lå på sengen etter å ha spist, kjente vi at sengen beveget seg svakt. Jeg trodde det var Peter som forsøkte å være morsom, men han så på meg og slo på nyheter på TV. Det viste seg at det hadde vært nok et jordskjelv på Lombok og at det var det vi hadde følt… Men ingen alarmer gikk og vi gikk til ro.
Neste morgen startet den lange kjøreturen fra Makassar til Tana Toraja (Torajaland). Turen tok til sammen ni timer, men Udin ga oss historien til Sulawesi og Torajaland, og vi hadde flere interessante stopp underveis.
Vi fikk smake på gigantiske appelsiner kjøpt i en bod langs veien, spiste lunsj på en lokal restaurant i Pari-Pari og hadde flere fotostopp på veien. Vi hadde et stopp ved «Erotic mountain» (la bildene av fjellformasjonen tale for seg selv og leserens fantasi). Der drakk vi te og spiste pisang goreng (stekte bananer).
Da vi nærmet oss Rantepao, byen der hotellet vårt lå, snudde Udin seg opprømt. Det skulle være begravelse i Torajaland dagen etter og vi skulle delta. Vi hadde lest litt om ritualene i forbindelse med begravelser og ble både skremte og forventningsfulle. Peter leste høyt fra artikler om Toraja, og det var med en viss nervøsitet vi gikk til sengs etter å ha spist middag; spente på hva neste dag ville bringe av opplevelser.
Udin og sjåføren vår, Graha, hentet oss neste morgen klokken ni. Vi ble tatt med til det lokale bøffelmarkedet. Der sto rundt hundre bøfler med ring i nesen bundet i korte tau. Bøflene skulle selges.
Prisen på en bøffel er i gjennomsnitt 20 mill IDR (12.000 NOK), men kan også koste mye mer, avhengig av størrelse på horn, vekt, farge og temperament. Bøfler er viktige for torajaene. De brukes i kjøttproduksjon, man ofrer dem i begravelser og de benyttes i visse tilfeller som betalingsmiddel.
Etter å ha trampet omkring i bøffelmøkk og tatt bilde av de enorme dyrene, gikk vi tilbake til bilen og kjørte til stedet der begravelsen skulle finne sted.
Vi kom frem etter en times kjøring og der møtte oss et syn som var vanskelig å ta inn. Det var mennesker over alt.
På plassen hvor begravelsesritualet skulle finne sted, var det en rekke paviljonger som var nummererte og forbeholdt de ulike gruppene av begravelsesgjester.
Det lå griser på bakken og hylte. De var bundet til bambusstenger og skulle ofres under seremonien.
På et område lå det et bøffelhode og biter av kjøtt. En bøffel var allerede ofret. Et annet sted på plassen brant man bort busten på grisene som var ofret. Kjøttet av de ofrede dyrene skulle deles ut blant begravelsesdeltakerne.
Begravelsesritualet er det viktigste ritualet torajaene har. Gjennom dette ritualet hedrer og takker man en person – far, mor, bestefar, bestemor, nabo eller en fremstående person i samfunnet. «Alle» må komme til begravelsen. Dersom man ikke kommer i en begravelse, vil man bli sett ned på av de øvrige innbyggerne i landsbyen. Alle må bringe en offergave; gris, bøffel, eller sigaretter. Ritualene gjennomføres ikke for babyer og barn.
Vi gikk rundt på begravelsesområdet og tok bilder og forsøkte å forstå hva vi var med på. Avdøde lå i sin kiste øverst i et tårn som var to etasjer høyt. Vi ble avbildet sammen med avdødes barnebarn. Peter var borte ved plassen der de ofret dyr. Jeg orket ikke.
Den første gruppen med gjester ble ropt opp. Det var omkring 50-60 personer. Først i prosesjonen kom tre menn som skulle lede gruppen til rett paviljong. Deretter 10-12 menn med fem-seks levende griser hengende på bambusstenger. Til slutt kom gjestene, de fleste kledd i svart. Prosesjonen gikk rundt hele området og mens grisene ble lagt på bakken i solen, gikk menneskene inn i sin paviljong der de ble servert kaffe, te og småkaker. Neste gruppe ble ropt opp. Vi (jeg) kjente at vi (jeg) hadde fått (mer enn ) nok, og vi dro fra stedet.
Ut fra hvor mange dyr som ofres og hvor lenge begravelsesritualet pågår, vurderes statusen til den avdøde. Denne begravelsen skulle fortsette neste dag. Den avdøde mannen hadde høy status i landsbyen.
Når noen dør i Torajaland, sprøytes kroppen deres full med formalin. Alle begravelser foregår i perioden juni til august, fordi det er utenom tiden for rishøsting, og skolebarna har fri.
Som en motvekt til ritualene vi hadde vært vitne til – i kristendommens navn – var neste stopp den 40 meter høye Kristusstatuen som vokter over Toraja. Solen skinte og vi kunne senke skuldrene litt, nyte de enorme statuen og den fantastiske utsikten.
Omvisningen i Torjaland fortsatte. Tema var igjen døden. Vår sjåfør stanset ved et hus. Vi gikk ut og Udin tok oss med nedover en sti til et stort tre. Treet hadde flere små «dører» laget av kvister.
Dette var gravstedet for områdets babyer – babyer som døde før de fikk tenner. Det er ingen ritualer ved begravelse av babyer og også barn begraves i stillhet. De har ingen etter seg som kan «feire» dem, og ingen meritter å feire.
Til lunsj spiste vi lokal mat fra Toraja, Svart ris, kylling kokt i bambusrør, svinekjøtt i svart lokalt krydder og grønnsaker.
Neste stopp var gravsteder i klipper/fjell. I Torajaland begraver man ikke folk i jorden, og man kremerer dem ikke. Det hugges ut huler i fjellet som blir gravsteder.
Det tar 3-4 måneder og koster to bøfler å hugge ut en slik grav. Dersom familien til avdøde har penger til det, blir det skåret ut en statue av avdøde i tre. Denne blir malt og kledd på og stilt opp utenfor graven. Figuren kalles Tau tau, og man tror at figuren skal passe på den døde som ligger i graven innenfor. Desto høyere status en avdød har, desto høyere opp i fjellet får han/hun sin grav.
Deretter stanset vi ved de hengende gravene og graver i naturlige huler. For lenge siden pleide torajaene å sette kistene med sine avdøde på bakken, inntil fjellet. Foruten avdøde, ble en del verdifullt jordisk gods begravet med den døde. Dette førte til at gravene ble plyndret. For å unngå gravplyndring, begynte man å gravlegge folk i huler eller man «hengte» kistene opp i fjellet.
Når vi ankom de hengende gravene, møtte et ubeskrivelig syn oss. Opp i fjellveggen hang kister – kister som hadde begynt å gå i forråtnelse. Ved siden av de ødelagte kistene, hadde pårørende plassert hodeskallen til den avdøde. Knokler og benrester lå igjen i kisten eller i fjellsiden.
En guide, kom med lykt og tok oss deretter med inn i hulene der enda flere var begravet. Der inne i skrekkammeret, møtte synet av hodeskaller, nye kister, gamle kister, kister i forråtnelse, og råtnende, døde kropper oss. Ubeskrivelig.
Etter en lang dag med følelsen av å ha deltatt i en skrekkfilm, ble vi kjørt tilbake til hotellet. For å få mest mulig ut av dagen, ønsket vi å gå en tur i byen, Rantepao, mens det enda var lyst (solen går ned ca 18:00 hver dag i Toraja).
Vi kom ikke langt. Dagens opplevelser hadde tæret på kreftene. Vi gikk til rommet og sovnet der. Etter et par timer våknet vi og gikk til den lokale restauranten, Monica, og spiste middag. Veien tilbake til hotellet var kort og søvnen kom fort. Vår første dag i Torajaland var over.
